Restaurantanmeldelse av Gressholmen Kro: Endelig mat å få på Gressholmen

Etter noen år er det på ny mulig å få servering på Gressholmen Kro i Oslofjorden. Også fremskrittene i matveien vil glede badefolket i hovedstaden.

Skjønt det kunne knapt bli verre enn det var, det skal sies. Nedslitt og trist og skittent, og med bare sporadiske tilløp til mat, var Gressholmen Kro alt annet enn det den kunne være – den kunne knapt kalles et serveringssted. Ikke så rart, heller, for uten tilgang til rennende vann er det begrenset hva selv den beste kokk kan få til, uansett hvor sjarmerende rønna «egentlig» er. Men kommunen har tatt grep, og det vil være til glede for de mange som bruker øyene og spesielt Gressholmen jevnlig om sommeren.

For dette er jo paradis. Det slutter ikke å forbause utenlandske gjester hvor nær man i en stor by som Oslo hele tiden er grøntområder og fjord – i dette tilfelle snakker vi om rene sørlandsidyllen. Øyene i fjorden er samtidig viktige historiebærere for byen; Gressholmen var opprinnelig tre øyer og har en fortid som Oslos første flyplass. Såpekokeri har det vært her, og Christiania Skytterlag hadde skytebane her ute. Skytterklubbhuset dannet utgangspunktet for Gressholmen Kro. Selv om siste skudd falt i 1992 og roen senket seg over det som nå er reservat for vadefugler og trekkfugler, består krobygningen, fra i år av i restaurert sjarm. Med innlagt vann.

Riktig pent er det blitt, nennsomt og smakfullt oppusset, og med de fornødne, tekniske løft som skal til for å få i stand tidsmessig servering (skjønt det fremdeles er utedo av den mest tidløse sorten). En ikke overambisiøs meny viser at kjøkkensjefen holder hodet kaldt i varmen, og satser på enkelt, men godt: I tillegg til noen småretter, serveres dagens kjøtt, dagens fisk og dagens veganrett, samt dampede blåskjell, reker med loff og kyllingsalat med thaidressing. Dertil dagens dessert.

Et godt utgangspunkt for hygge i det grønne, altså, og det er mye som er vellykket. Det var slutt på både blåskjellene og kyllingsalaten, men vi kom da også på tampen av en lang dag med fullt trøkk. Et ungdommelig og smilende team tok stort sett utfordringene på strak arm i smellvarmen – med unntak av han ene ved bestillingsdisken som irettesatte gjestene i køen som dristet seg til å spørre om isbiter eller hadde andre ønsker utenom bestillingene. Han hadde tydeligvis hatt en lang vakt, og var overkokt.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Helt riktig kokt, eller dampet, var derimot torsken; den flaket seg pent og kom med god og passe spenstig spinat, en mojo rojo med litt sting, salsa verde, poteter og smør. Helt patent. Utbenet tynnribbe hadde en tynn, noe myk stekeskorpe og selv om kjøttet nok kunne vært krydret mer spenstig, var det helt greit på smak. Litt blast ble det, med lys saus, gressløkolje og potetstappe til, og purrestrimlene ga heller ikke nok variasjon i tyggemotstand. Noe mer kontrast i smak og tekstur ville vært ønskelig, men retten var god nok, den.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Den tomatiserte bønneretten – dagens veganrett – var derimot mer problematisk. Vegansk var den jo ikke, siden den kom overhelt med yoghurtraita. Nå er ingen av oss veganere, så meieriproduktet spilte ingen rolle for oss, men ytterligere problematisk var at den søtlige raitaen fullstendig druknet det meste av smaken av bønner, løk og pinjekjerner. Bønnene var imidlertid akkurat passe kokt og al dente – ingen grøt, men en skikkelig gryte. Raitaen burde kommet i skål.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Rekene stod ikke akkurat i trengsel i bollen, og ikke var de veldig spenstige, heller, men tilgang og kvalitet varierer i år. Men det virket litt stusslig med en enslig sitronbåt og tre små skiver brød, og ikke noe smør. Derimot var den lille porsjonen aïoli god.

Pannacotta med syltet asparges med ristet kokos og chili var en artig vri. Den var frisk og med knas. Litt vandig ble den etter hvert, men for smaken spilte det ingen rolle.

«Flasken» med hvitvin viste seg å være en karaffel med riesling fra kartong, og utvalget er i det hele tatt ikke stort, men det gled ned i varmen. Slik øl og mineralvann også gjør. Små hakk og innkjøringsproblemer blir fort glemt etter hvert som den varme ettermiddagen glir over i en myk og lun sommerkveld ved fjorden, og Gressholmen og verden ligger akkurat der de skal ligge.