Restaurantanmeldelse av Yu Zu: Godt japansk

Nykommeren Yu Zu serverer et japansk måltid med vel så god stil og smak som tilsvarende steder i Oslo, men uten å bli veldig nyskapende.

Restaurantene kommer og går sammen med trendene og publikums utforskertrang. Den moderne, japanske restaurant, gjerne med elementer av cross-over, har gjennom mange år seilt opp som en publikumsvinner både i utlandet og her hjemme. Grunnen er vel like enkel som den er velsmakende: Variasjonsrik mat med distinkt smak og tekstur, lett å fordøye, lett å forstå og samtidig fremdeles såpass annerledes og eksotisk at gjestene får følelsen av å være med på en liten, men spennende reise i forutsigbart elegante og minimalistiske lokaler. Riktignok er sushien for lengst blitt innlemmet i nordmennenes take-away-repertoar, men det japanske kjøkken har jo så mye annet interessant å by på.

Her kan du lese mer om hva de spiser i Japan!

En slik nykommer er Yu Zu, som har overtatt etter Havsmak på hjørnet ved Utenriksdepartementet. Her kan nok mang en hjemvendt diplomat få døyvet sin Japan-nostalgi en smule til lunsj. I det hele tatt er dette et sted som ligger midt i den internasjonale trenden for slike restauranter, i den grad at arbeidsspråket i stor grad – og menyspråket og nettspråket fullstendig – er engelsk.

Jeg føler meg alltid provinsiell når jeg sitter på en restaurant i Norge og får en meny bare på engelsk. I andre land er det mest turistfellene som opererer slik, hos oss må trangen til å unngå landets språk skyldes mindreverdighetskomplekser. I handlegatene er det jo knapt et skilt på norsk tilbake. En meny er jo også et slags opplysningsskilt, og for Yu Zus vedkommende førte det til at vår svært vennlige og proffe servitør, som hverken var norsk eller engelsk, hele tiden fikk problemer med å oversette begreper. Det er dette lingvistene kaller domenetap, mens vi kan nøye oss med å fastslå at ingen av alle de norske gjestene hadde med seg ordbok. Den ekstra arbeidstiden servitørene må bruke på å lete etter ord de ikke finner i sin egen meny, er jo verd å tenke over.

Det er ikke alltid så lett med språk og uttale - sjekk om du klarer å uttale disse tretten matrettene på riktig måte!

Heldigvis var det få tapsopplevelser innen selve kjøkkendomenet. Menyen har et bredt utvalg retter etter japansk delingsmodell, så kan man sette sammen selv. Men man kan like gjerne be om smaksmenyen, som bød på et fyldig sveip gjennom hele repertoaret med syv retter + dessert.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Innledende serveringsskjeer med elegante smakebiter av laks med gresskar, tunfisk med ingefær og okse med Jerusalem Artichoke (eller «jordskokk», som vi kalte det i gamle dager) hadde fin stigning i smaksintensitet, og ble fulgt av sashimi av kveite med en kokosdressing som hadde funnet den rette balansen mellom sødme og et chili-sting. De raskt grillede edamame-bønnene som fulgte oss hele veien var en hyggelig snack, men ropte på en liten skyllebolle til fingrene.

Du kan også lage sashimi hjemme! Her finner du en digg oppskrift på sashimi av laks og torsk med mangosalsa.

Så kom det sushi i en rekke varianter, og måltidet fikk ytterligere fin stigning. For dette var virkelig flotte, til dels originale tolkninger, og det var her vi opplevde at kjøkkenet slo seg virkelig løs. Gunkan av snøkrabbe med kremost og rogn var fyldig i munnen men uten at krabben druknet, for å si det slik, mens kamskjell og rødbete hadde interessante kontraster mellom hav og jord. Morsomst var allikevel kanskje gunkan av tunfisk i jalapeño-saus, en uvant og sterk vri der Japan og Latin-Amerika vinket til hverandre over Stillehavet. For å ha nevnt noen. Måltidet var nemlig langt fra over.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Grillspyd kom på bordet, og her fikk vi merke at kokken kunne sine proteiner. Saftig og med god balanse mot den soyapregede marinaden. Stykkene av grillet maiskolbe med gresskar og deilig shiso-smør dannet sødmefylt følge, mens de syltede betene ga påkrevet syrlighet. Vi var nokså imponert. Den halve, grillede hummeren til hver som så stod foran oss, virket selvsagt også imponerende, men her var det noen minus. Ikke for hummeren i seg selv, som var perfekt, men for gjentagelse av shiso-smøret og en litt uinteressant salathaug ved siden.

Mer proteiner. Lammecarré robatayaki, altså fra den tradisjonelle robata-grillen, var om mulig enda mørere og saftigere enn grillspydene: Kotelettene smeltet nærmest i munnen. Rødbetrisottoen hadde passe betesmak, og myntesausen til å dyppe i var markant. En slags kjøtt-lollipop, med andre ord, men hvor var skyllebollen? Avokado-salaten som fulgte med var fin, men egentlig overflødig.

Små iskuler og en flytende flott utført sjokoladefondant var gode og greie, men fornøyde og mette kunne vi fastslå at det ikke var dessertene som utgjorde høydepunktet. Det var fisken. Og kjøttet. Riktige høydepunkter, altså.

Skal du ut og spise i helgen? Alle anmeldelsene våre kan du lese her.