Restaurantanmeldelse av Eik Annen Etage: Finkveld for de fleste

Restaurant Eik Annen Etage satser på dem som vil ha en trivelig og trygg høytidsstund i pene omgivelser og med god og elegant mat, uten å bli ruinert. Og får det stort sett til.

Det er etter hvert en god stund siden Annen Etage i Hotel Continental var den lille storbyen Oslos høydepunkt av eleganse, stivede servietter og hovmestere med sløyfe og knekk i rygg og stemme. Samt med mat som den gang var en stjerne verd. Det kan man selvsagt lage nostalgiske numre av, hvis man vil. Men i dag ville vi nok opplevd den gamle restauranten som svært stiv, tross knekken i kelnerryggene. Dyrt var det også, om jeg minnes rett. Og terskelen var høy, for hit gikk så å si bare fiffen. Dagens Restaurant Eik Annen Etage får imidlertid til å lage en ganske fiffete restaurantopplevelse også for dagens publikum, men uten at gjestene må selge bilen først. Tvert om er dette en bra deal for pengene, ideelt for dem som vil unne seg et festmåltid før eller etter teater eller kino, eller kanskje for å ta med en kjæreste og gjøre inntrykk, før man ser vedkommende dypt og målrettet i øynene.

Skjønt, forrige gang vi var her var det så mørkt at vi knapt så noe som helst, ja, såpass mørkt at vi nærmest myste mot maten. Nå var belysningen hevet, og det var en lettelse. Enkelte vil nok fremdeles hevde at innredningen er kitsch, med mørke tapet og interiørelementer, søkte lamper og høy velurfaktor, men det funker i et lokale der det er så høyt til taket, så man ikke føler seg helt kvalt i plysj.

Annen Etage kjører egentlig billiggourmet med fast meny og et lite utvalg retter à la carte, men forsøker å vise respekt for historien som sitter i veggene her, bak tapetene og plysjen, og vil skape stemning av høytid. Det er hvite duker og elegansefaktor, men man forsøker å holde terskelen og skuldrene lave og sette trivselen i høysetet. En vanskelig balansegang, særlig for tradisjonsrike hotellrestauranter uten direkte inngang fra gaten. Her får man det åpenbart til, for det var tett av gjester.

Til tross for at det var fullt, var service upåklagelig fra vi kom til vi gikk. Ikke spesielt personlig, kanskje, men oppmerksom og vennlig, med god timing. Det var ikke noe problem å gjøre små kombinasjoner mellom menyene slik at hun som ikke spiser kjøtt, også fikk en festmeny.

Østers skal man spise et sånt sted, og fine og store var de; ypperlige fines des claires, noe de bør være til 42 kr. stykket. Men det var også det eneste punktet hvor man fikk følelsen av at prisen var for drøy. Godt sirupsbrød kom på bordet, og deretter en enkel og velprøvd, men god snack: Fritert svinesvor, med tapiokamajones og rødbetepulver, mens champagnen perlet i glassene. Så satte måltidet i gang med en syrlig og frisk forrett av fritert blåskjell med sprø bokhvete og syltet knutekål i tynne flak. Med fine teksturer, en intens basilikumolje og elegant anretning var dette en flott innledning, godt matchet med en riesling.

Hamachi er en fisk med japansk navn som nordmenn etter hvert er blitt på fornavn med. Her kom den med rosenkål, korianderskudd, tyrkisk yoghurt og friterte kapers. Fine smaker påny, godt utført og elegant, men kunne vært hakket dristigere i kontrastene. Derimot var en gressløkrisotto med varmrøkt laks og gressløkolje virkelig minneverdig.

Skrei hører hjemme på alle menyer i disse månedene, og den vi fikk var ypperlig. På sekundet riktig tilberedt, med en rømmesaus som fant balansen mot det syrlige, pluss blomkål, dill og dillolje. Dessuten elegant og overdådig å se på. I det hele tatt var samlebåndfølelsen, som vi tydelig kunne merke sist vi var her, betraktelig dempet. Alt hadde større preg av omhu og omsorg, også i vinmenyen.

Et litt usammenhengende, men godt og saftig andebryst kom med tapiokasaus og urteolje. Det begynte kanskje å bli litt mye urteoljer nå, hvis man skal være pirkete, og selv om både den stekte og syltede løken var utmerkede, ble dette kanskje i enkleste laget, anrettet med noen karseblad. Enda enklere føltes nok desserten, en multekrem med is av rørosrømme og crumble, samt honning. Teksturen ble nokså grøtete, og selv om det ikke var noen usmak på dette, som man sier på Vestlandet, ble ikke dette egentlig noe verdig punktum for et måltid som alt i alt hadde vært både godt og vellykket.

Forbedringspotensialet må ligge i å fullføre løpet hele veien ut, for i lange strekk var dette ellers en virkelig vellykket opplevelse som mange kan unne seg. Ytterligere følelse av overflødighetshorn vil man oppnå dersom man jekker ned prisen på østersen noen hakk. Men man må jo ikke spise østers. For øvrig er det vel verd pengene å ta trappen opp i annen.

Her finner du alle våre restaurantanmeldelser.