Kolonihage i vinterdvale

Et besøk på Kolonihagen på Frogner er ikke en dårlig matopplevelse, men stedet må legge inn nye gir på kreativitet og engasjement før det blir virkelig gøy.

Kolonihagen, som etter hvert har fått ymse avleggere, bygger på en sympatisk idé: ærlige og gode ingredienser, trivelige omgivelser og vellaget mat i forskjellige utførelser. Det bakes brød, det leveres matkasser med økologiske grønnsaker; her gjenopplives ideen om matauk på urbant vis, for dem av oss som ikke selv har en parsell til poteter og reddiker.

Kolonihagen har i flere år vært et møtested på Frogner. Ideelt for kaffe og bakverk, eller en rask lunsjrett i lune omgivelser i en gammel bakgårdsstall. Middagsservering stiller imidlertid høyere krav til utførelse og service, selv om måltidet er ment å ligge på den rimelige siden. Ordet ”billiggourmet” er litt oppbrukt, og det er også vanskelig å si nøyaktig hva det skal bety. Men stikkordene må være fagmessig godt utført mat og bra vinvalg som ikke medfører konkurs for gjesten.

Måltidet vi fikk en hustrig kveld var ærlig nok, men traff ikke helt blink. Det meste var patent, men uten å virke veldig inspirert. Mer problematisk var at vi hele veien kunne spore en viss nonsjalanse hos betjeningen, som heller ikke virket overvettes entusiastiske. Alt syntes å gå en smule på automatgir. Folk kan ikke alltid ha en like god dag på jobben, men det må være orden på visse ting.

Da vi hadde satt oss, spurte servitøren om vi ville ha en aperitiff. Det lille vinkartet har én musserende på glass. Så to glass av den ville vi gjerne ha. Dessverre, beklaget servitøren, vi har ikke mer musserende på glass. Det var lørdag kveld, klokken var litt over åtte og langt fra alle bord var ennå besatt. Om de hadde en annen slags aperitiff, da? Ikke egentlig. Vi kunne få to glass hvitvin. Nå skulle vi jo ha hvitvin til maten, så vi ba om mineralvann i stedet. Tiden gikk uten at noe kom på bordet. Men etter et kvarters tid returnerte servitøren med en flaske musserende. Så vi fikk av den, men ikke uten at hun uttrykkelig hadde gjort oppmerksom på at vi var så heldige å få den til samme pris som den utsolgte, nemlig til 111 kroner glasset. Et kikk på kartet viste at flasken hun skjenket fra kostet hele 20 kroner mer. Etter ytterligere en stund kom godt brød også, men når man også driver bakeri kan det jo være et poeng å fortelle hva slags brød. I det hele tatt: Når en meny inneholder bare ti retter totalt, bør man kunne regne med at servitørene kjenner ingrediensene, noe som slett ikke alltid var tilfelle denne kvelden. Og det er ikke bra at spisesalen er helt uten nærvær fra servitørene i perioder.

Min gresskarsuppe kom med urter, gresskarfrø og ferskosten nyr, samt syltet rødløk. Den hadde fine og milde smaker, kanskje vel forsiktig. Tartaren av fjellørret fra Hardangervidda og oppdrettslaks fra Etne var en pen anretning, men hellet også mot det pregløse. Om et sted som har bærekraftig produksjon som stikkord også kan servere oppdrettslaks er et kritisk spørsmål, men vi ble forsikret om at oppdrettet skjedde etter økologiske prinsipper.

Deretter fikk jeg et posjert egg på jordskokkpuré med stekt grønnkål og loffkrutonger. På ny ble smakene noe jevne, uten at det i og for seg var noe galt med utførelsen. Medspisersken fikk en meget god byggotto (en risotto der byggkorn har tatt risens plass) med grotteost fra Hitra, og dette ble kveldens mest vellykkede rett. Den hadde fylde og syrlighet, og det passet ypperlig med det danske bygg-ølet til. Underveis fikk vi ellers greie viner på glass, som matchet rettene minst like ofte som de ikke gjorde det. Saltet skrei med blåskjellsaus, blåskjell og variasjoner av brokkoli manglet også det lille ekstra. Fisken var dessuten noe tørrstekt. Min okseskank med puré av røroserter, gulrot, rødbeter, spinat og mer syltet rødløk, var også småtørr og bragte tankene mer i retning av husmannskost. Ingen hovedretter hadde noen drøyingsmat som følge. Vi ble mette, men om du bare bestiller en hovedrett vil det bli i knappeste laget.

De to ostene var veloppdragne og korrekte, slik nordiske oster fremdeles ofte har en tendens til. I kaldeste laget var de også. Dertil enda mer syltet rødløk.

Desserten med tindved i tre variasjoner ble en besk opplevelse. Tindved har mye garvesyrer, og bør brukes med forsiktighet eller med søte, formildende kontraster, men her snurpet munnen seg. Den hvite sjokoladenemesisen var derimot veldig god, med en rik solbærsorbet, gelé av sitronmelisse, og en god balanse mellom syrlig og søtt.

Ikke helt i mål, altså, for Kolonihagen. Her må det jobbes med inspirasjonen og entusiasmen før opplevelsen blir slik vi får tro den er ment å være.