Restaurantanmeldelse av Sentralen: God matkunst til lave priser

Kulturhuset Sentralen lager liv og trivsel i Oslos dødsone, godt hjulpet av husrestauranten, som setter virkelig gode smaker i høysetet.

Gamle Christiania Sparebank i Kvadraturen er et av disse gamle bankbyggene som karakteristisk for sin tid ble tegnet som praktfulle slott med tykke murer: Der inne skulle pengene bo, trygt og standsmessig, omgitt av søyler, marmor og prakt, og med velkledt, diskret tjenerskap bak skrankene.

Nå har Sparebankstiftelsen bygget om og stilt huset til disposisjon for kulturens og kreativitetens tjenere, som «Sentralen», med scener, arenaer, øvingslokaler og møteplasser – kjærkomment i en tid med økende profesjonalisering av kulturen, og et fint bidrag til vitaliseringen av kvadraturstrøket, som fremdeles ligger alt for øde på kveldstid.

Selvsagt hører også mat og drikke med til en slik møteplass. Her er både kafeteria og restaurant på bakkeplan og dessuten en artig «gullbar» i tredje etasje. Den siste neppe å anbefale som daglig kantine for dem som skal jobbe her, men det er viktig med slike tiltrekningspunkter for å få publikum til å komme og bli værende. Derfor er det også lagt merkbar vekt på serveringsstedene. De bør ligge tett opptil det som trender – og for øyeblikket er det helt klart hverdagsgourmet og lave skuldre, med gode, norske, økologiske råvarer. Slik, får man håpe, blir også matkulturen en naturlig del av all den konsentrerte kreativitet i Øvre Slottsgate.

Valget av kokkekvartetten Gausdal, Ramsvik, Floer og Braathen til å lage serveringskonseptene, er godt. Dette er folk som har fått det til før, mildt sagt. Så hva kunne vi vente oss, da vi stimet inn i den kule, store restauranten? En blanding av Strand, Hitchhiker, Handwerk-bakeriet og Smalhans, kanskje tilsatt en melankolsk dæsj av den nå nedlagte michelinstjerne-restauranten Ylajali?

Vi opplevde at det var hva vi fikk, og det er slett ikke negativt ment. Det ble et variert måltid, der selve uttrykkene og utførelsen kanskje sprikte litt, men der alt var veldig godt, til dels uvanlig godt.

Måltidet setter man sammen selv. Selv om den høyborgerlige à la carte-restauranten må sies å være en institusjon i tilbakegang, så er ennå ikke spisekartet blitt borte overalt, heldigvis. Her er det en pen samling med svært lavt prisede retter å velge mellom – ingen er angitt som «forrett» eller «hovedrett», men med en lettforståelig metningsindikator, som gjør at gjesten nokså lett kan beregne hvor mange han vil ha. Dertil «Et sentralt utvalg» av rettene, til 550 kroner.

Vi kjørte vårt eget løp, godt hjulpet av dyktige servitører, som var blide og avslappede, men effektive i et nesten fullt lokale. De anbefalte passende vinvalg på glass fra et rikholdig kart, og var ellers imponerende oppmerksomme selv når kvelden ble til natt – siste bordsetning er klokken 21.30.

Artikkelen fortsetter under bildet.

En rett med tartar av røkte beter, med eggeplomme, estragonmajones og revet pepperrot bød på fine kontraster og fenomenal smaksrikdom, samtidig som den var luftig og lett. Nesten like ypperlig var avocado-salaten med friterte mandler, som hadde gode kontraster i teksturen, og med sting og sitrussyre for å utligne fylden av avocadoen. Det gledet 80-tallsnostalgikerne i oss å se denne fine ingrediensen bli brukt slik. Et helt, kvart nykålhode med morkler, pistasj og karse var utvilsomt midt i blinken for den som er veldig glad i kål, men tross det solide akkompagnementet er det vanskelig å trumfe kålsmaken, eller gjøre den mer interessant, selv om morklene og kålen kledde hverandre. Svele med rognkjeksrogn, rømme og dill var akkurat så enkelt, basalt og godt som man kunne vente, men savnet kanskje det ekstra lille leddet.

Er dette Norges beste svelerøre? Sjekk oppskriften her.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Helt minneverdig var derimot torsken med potetskum, smør med smak av røkt kolje, brent purre og tynne potetstrimler. Rik potetsmak bar torsken, og koljesmaken satte fyr på det hele. Dette var Norge i munnen. Skate med kapers, persillecoulis og kålrot var også lekkert, pent anrettet og perfekt tilberedt.

De to kjøttrettene vi prøvde, svinekjake med ølsaus og pepperrot, samt glasert svineribbe, var det hentet mye smak ut av, men særlig svinekjaken ble litt utydelig. Her savnet jeg litt mer distinksjon mellom ingrediensene på tallerkenen. Kanskje den ville passet bedre som kaférett.

Vellagret Comté-ost på sprøtt brød med karamellisert sherry lagde fin overgang til to myke, barnslige is-desserter. Særlig softisen med vinterepler. Den var barnslig, den. Kjempegodt var det også med frossen yoghurt, marengs og fersk laurbær.

I det hele tatt: Sentralen legger seg sentralt i landskapet, og vinner sine laurbær med både sjarm og supersmak til lave priser.

Ut og spise i helgen? Les flere av våre anmeldelser her!