Restaurantanmeldelse av Brasserie Britannia: Bravo Britannia!

Det er lite som overgår et velfungerende brasseri.

Jeg elsker et fransk brasseri. Det er noe med tempoet og den levende pulsen av gjester som kommer og går, som får hver godbit til å smake litt bedre. Nye Brasseri Britannia i Trondheim gjør det riktig, og er på høyde med de aller beste. Stedet har den uformelle stemningen som gjør at du føler deg velkommen enten du skal ha en rask munnfull på vei hjem fra jobb, eller skal ha en helaften med gode venner.

Opp en trapp på hjørnet av Odd Reitans strålende nyoppussede Britannia Hotel i hjertet av Trondheim, ligger det klassiske hotellets mest tilgjengelige spisested. Gulvet med harde fliser er egnet til å håndtere trafikken av gjester og servitører, og er lagt i et dekorativt svart og hvitt rutemønster. Bordene står tett i tett både langs de buede vinduene med velurtrukne sofaer og i flere rekker på gulvet med kaféstoler. Omgitt av velur sitter vi i kroken med ryggen mot Dronningens gate og utsikt til den vakre, lange bardisken, de feststemte gjestene og lyset fra det åpne kjøkkenet i enden av rommet.

Menyen er som ventet bygget opp rundt velkjente franske retter som løksuppe, ostesmørbrødet croque monsieur, grillet entrecôte og crème brûlée. Men det blåser likevel et moderne pust over utvalget, som også inneholder kongekrabbe gratinert i trøffelsmør, og hamburger med steinsoppmajones og comté-ost. I alt er det fire forretter, like mange småretter, syv hovedretter og en håndfull desserter. Ingen enorm meny, men alt ser godt ut.

Vi begynner med et imponerende utvalg skinker og pølser både nær og fjern, servert med syrlig pickles laget på huset og luftig tomatbrød. En slik charcuterietallerken er lett å undervurdere. Valget av skinker, som det salte og intense lokale fenalåret og den herlige smaksbalansen i den spanske chorizopølsen, er viktigere enn man gjerne skulle tro. Serveringstemperaturen og ikke minst hvor tynt de ulike formene for spekemat skjæres er like viktig. Den søtlige, luftørkede Bayonne-skinken, som ikke har noe å gjøre med den vakuumpakkede bayonneskinken som bestemor serverte til middag, er en utmerket kontrast til fenalåret – nesten gjennomsiktig tynn, og perfekt temperert slik at den smelter på tungen. Rettens komponenter utfyller hverandre utmerket, og porsjonen er stor nok til å holde praten i gang over et par glass vin i godt selskap.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Kveldens beste rett er en voksen og klassisk porsjon oksetartar, rørt inn med sennep og majones. Den er akkurat kald nok til at kjøttet bevarer spensten, og varm nok til at det har karakteren det fortjener. Tartaren befinner seg i den magiske temperatursonen hvor den ikke er så kald at du mistenker av den ble laget og lagt på kjøl allerede i morges, og ikke så varm at fettet blir emment. Emulsjonen av sennep og egg binder det finhakkede kjøttet sammen og gir smaksbildet fylde. Biter av små, saltsyltede cornichonagurker gir både syrlighet og nødvendig tyggemotstand. De knasende, sprøfriterte potettrådene dekker kjøttet og løfter helheten til topps.

Mangelen på et slikt knasende element er det eneste som hindrer sesongens aspargessalat med syrlig geitost og ristede pistasienøtter fra å nå samme høyde. Aspargesene er glimrende forvellet, fortsatt irrgrønne og spretne. Den kremete geitemelksosten er rik nok på særegen karakter til å fungere som en samlende rød tråd. Men selv om nøttene gir retten en ekstra dimensjon med sin tekstur, hadde en sprø chips-lignende topping gjort retten fullkommen.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

En forfriskende damp av sjø og hvitvin nærmest velter mot meg når kveldens utmerkede servitør løfter av lokket, og avslører en velfylt bolle med hvitvinsdampede blåskjell fra Ålfjord. Skjellene er både børstet og varmebehandlet med omsorg. De er spenstige og friske på farge, mens fløten i den klassiske sausen balanserer hvitvinens syre slik den skal og lar smaken av havet komme til sin rett. De tykke pommes frites-ene som serveres ved siden av er myke inni, og den tynne skorpen er sprø slik førsteklasses pommes frittes skal være. De får følge av bakt og følgelig mer avrundet hvitløksmajones. Selv om det ikke er noe nymotens med retten, er det vanskelig å overgå en gammel vinner når den er så godt gjennomført som denne.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Brasserie Britannia er et herlig sted hvor uformelt ikke er ensbetydende med ustelt, og hvor rettene deles over bordet fordi de er gode, ikke fordi noen har skrevet «sharing-plates» på menyen. Et slikt folkelig spisested med så velsmakende og godt utførte retter er vel så viktig for en matby med ambisjoner, som andre steder med lange smaksmenyer i stram regi for å blidgjøre tilreisende Michelin-inspektører. I et år hvor det ellers har vært bbq, pizza og ramen som har imponert mest, er Brasserie Britannia så langt beste måltid for voksne.