Mr. India: Indisk innovasjon i Oslo

Mr. India forsøker å ta et velprøvd konsept et skritt videre.

Årets trender forsvinner som regel året etter; det er noe man oppdager etter hvert. Det er noe beroligende ved det. Men enkelte kjøkken følger en gjennom livet.

Ett av dem er det indiske. Å ha hatt indisk svigermor går man på ingen måte upåvirket fra, heller ikke i matveien.

Kjærligheten til indisk mat skyldes allikevel mest at den er god, med mettende retter som smaker djervt, ja, som smaker av noe i det hele tatt. Å lytte til eldre indiske eller pakistanske innvandreres beretninger om første gang de smakte mild, norsk mat – for eksempel avkokt torsk med poteter, smør og gulrøtter – er alltid like artig. Det var smaker mange måtte bruke tid på å oppdage.

Like lang tid har nok innfødte nordmenn brukt på å oppdage deres mat, men antallet spisesteder i sjangeren viser at vi for lengst har begynt å elske den.

Oslo kan skilte med noen fine, som Mehfel i Kirkegaten, eller herlige Jewel of India i Frognerveien, steder man aldri forlater misfornøyd. Men oftest får man forskjellige fortolkninger av det nordvestlige kjøkken, mens denne maten kan være så mye mer og med flere variasjoner enn den tradisjonelle kobbergryta over et varmebluss, pluss ris og nanbrød.

I den moderne æra, der retninger krysses og videreutvikles, har indiske restauranter hatt en tendens til å holde seg i konservativ ro. Det som ikke er i stykker, trenger man jo ikke fikse. Men en tur til London viser at ting for lengst har begynt å skje, for eksempel på Rasoi, med en stjerne i Michelin-guiden, der både utførelse og anretning peker mot høyere ambisjoner.

Mr. India i Dronningens gate i Oslo sentrum er nok ikke helt i nærheten av Michelin-stjernene ennå, skjønt inspirasjonen fra steder som Rasoi er merkbar. Her vises vilje til å lage maten annerledes, frigjøre smakene fra kobbergrytene og ingrediensene fra de tunge sausene, kort sagt fra Punjab-kjøkkenet, og presentere dem som selvstendige komposisjoner.

Restauranten, som tidligere holdt til i børsstrøket, utfolder sin kokekunst i nye og pene lokaler. Det rikholdige vinkartet reflekterer vertens uvanlig gode innsikt i drikke til rettene.

Gode vinkart er man sjelden bortskjemt med når man spiser indisk, så allerede her virket besøket lovende. Det samme gjaldt for selve spisekartet, som var informativt og velskrevet og vitnet om ambisjoner både når det gjaldt råvarer, kvalitetskrav og variasjon.

Som forrett fikk jeg et deilig gårdsandebryst, en elegant presentasjon. Det var saftig og fint, og potetsalaten til, sammen med en fin og søtlig saus med epletoner, var ypperlig som kombinasjon.

Medspisersken fikk laks fra Romsdalsfjorden, pakket i bananblad, stekt på tradisjonell tawa (jernpanne), med flott stekeskorpe og saftig indre, servert med masala-saus.

Deretter tok jeg bukkespranget over i noe jeg aldri trodde jeg skulle se på et indisk spisekart, nemlig Reinsdyr Korma.

Reinsdyret fra Røros var mørt og fint, på sekundet riktig tilberedt, med østerssopp og valmuefrø. Det ville nok kledd menyens utlovede kantareller bedre både visuelt og smaksmessig, men sesongen var for lengst over.

Så hvordan smaker noe så uvanlig som Reinsdyr Korma? Joda: Skjønt viltsmaken gikk noe under i sausen, var det utvilsomt både interessant og godt, og selv om selve retten nok kan trenge en ytterligere runde kreativitet før den er helt på plass, skal det gis honnør for forsøket.

Medspisersken befant seg nok innenfor det mer tradisjonelle med sine perfekte tigerreker – fra bærekraftig og økologisk produksjon – konsistensen var nydelig, med en spicy kokossaus til.

Som ledsagende rett hadde vi bestilt dal – linser – og aldri har jeg smakt dem bedre. Feite og fine med nøttesmak og rike overtoner. Risen var velsmakende og kokt på sekundet rett, raitaen var luftig og fin.

I tillegg til peshawari nan – flatt brød med kandiserte frukter – bestilte vi også en nan med blåmuggost, noe vi heller aldri har fått før, men som viser restaurantens vilje til å tenke utenfor boksen. God, den også.

Til dessert fikk vi en flott mangokompott og en deilig kulfi – den tunge, tradisjonelle is-desserten, med sjokolade, rosenvann og kryddermarinert appelsin. Etiopisk kaffe og avec fra den rikholdige baren avsluttet et måltid som rett nok har et stykke å gå, men som er på vei mot å representere en ny, indisk kjøkkentrend også i vårt land.