Restaurantanmeldelse av Brasserie Blanche: Ikke et dårlig valg

Noen ganger trenger man bare en øl, et stykke biff og godt selskap. Da kan du trygt ta turen til et Brasserie.

Det lille hvite huset ligger lett gjemt bak en mobilreparasjonskiosk, og danskenes interiørstjerne fra tidlig 2000-tall. Der, over to etasjer, er det vinbar og brasseri. Hva som er hva, og om det egentlig er noe skille, er vanskelig å forstå idèt man passerer baren og står i restaurantsalen.

Brasserie Blanche har stamkunder av typen menn på runde to med et ønske om at denne gangen skal barna like mat. Skikkelig mat, helst fransk og fra tidlig barnsben av. Det er også unge par fulle av troen på fremtiden, nyskilte venner, kamerater, og alle er de vakre, og alle er oppstemte. De hvitkalkede veggene omslutter oss alle på en lun og betryggende måte. Det er ingenting som kan gå galt, verden utenfor er verden utenfor. Her inne er det oss, mat og vin.

Det store meny-arket er akkurat så uhåndterlig som det pleier å være på de norske brasseriene. Brasserie var i utgangspunktet et sted der store mengder øl ble konsumert, mens store verk ble unnfanget, kunstnerskap født og enkel mat konsumert. «Livsløpssteder» der man kan jobbe mens man i en slags glidende overgang går fra kaffe til øl, er med andre ord ingen ny oppfinnelse.

Brasseriene i dag er nærmere en restaurant enn de var til å begynne med, også her på Blanche, selv om de også kaller seg en vinbar. Det siste kan være et rent forsøk på å henge med i tiden, for nå skal alle åpne vinbarer. Men Blanche trenger ikke henge med i tiden, de er en institusjon som holder ut år etter år.

Vinlisten er et funn for dem av oss med sans for den klassiske vinen og som har lommer dype som Lugano, innsjøen altså, for du kan fort kvitte deg med mye penger som allerede er hardt skattet, i jakten på den perfekte årgangen.

Brødet og smøret som settes på bordet har hoppet over alt av trender som surdeig og kortreiste meierivarer. At dette daterer stedet får så være, det fremstår mest som en egen liten protest mot manbuns, uformelige loffer og smør med smak som beveger seg faretruende mot ost. Det er ikke det at alle skal og må ha brød fra bakeri som bruker lokalt dyrket korn og smør kinnet på syrnet melk fra kyr på beite, men en mann kan drømme.

Menyen er kort, på tillitvekkende vis - den har det viktigste. Det er snegler, som er slik snegler ofte er, med godt tygg. Med ekstreme mengder hvitløkssmør blir det saftig og godt. Tartaren er skrapet og ferdig rørt, smaken av kjøtt forsvinner litt.

Sjøkrepsen har en fin smak av persille, hvitløk og smør. To av halene er grøtete, myke og går i oppløsning i forsøket på å få halen fra tallerken til munnen. De to andre er faste og gode. Det er ikke smaken det skal stå på, den er meget god, men konsistensen er litt problematisk.

Den friske sursøte sausen og de søte ovnsbakte grønnsakene er salte, knasende og passer fint sammen, men anden er gråstekt.

Det er større problemer med fisken, viser det seg, når en sjøtunge blir satt på bordet. Den var også godt stekt og smakte lett av brent smør. Fisken var sprø ytterst og tørr i midten.

Samtidig som denne skuffelsen kom det en entrecôte på bordet og med den; bearnaisesausen! Den flytende frembringeren av lykke som den er. Den fjerner det som henger igjen av smerte fra verden utenfor.

Det var en saus som kunne drikkes, den smeltet bort uvennskap, den viste frem en verden der alt var mulig, og de friterte potetene var det beste redskap til å transportere emulsjon av egg og smør inn til smaksløkene på tungen og videre til lystsenteret i hjernen.

Når også kjøttet hadde stekeskorpen, smaken, saltet og det saftige rødrosa indre – da glemmes alt og tidligere feil tilgis. Nesten.

Det er én ting mange misforstår – at etter en julemåned med mange selskap, store familiesamlinger med tilhørende skuffede opphav, små og store angstreaksjoner knyttet til sauser som sprekker og svor som aldri popper, så skal du bare stoppe helt og bli kjernesunn?

Nei, til det har du april. Når våren springer frem. Den måneden diktere har valgt seg. Da knopper springer og våryrheten renner ut som sevje i ledd og lemmer. Det er da du kan ta deg en hvit måned. Du kan ikke det i januar.

Januar er måneden som kommer med hjernefrys, hålke, innstilte tog og busser som gir opp i den bratte bakken. Det er ikke da du skal starte den nye kuren som bare inneholder salat og vann. Det er da du skal drikke bearnaisesausen mens du tygger i deg en perfekt stekt entrecôte og skyller det ned med god vin sammen med venner som henter frem det beste i deg.

Og gjør det gjerne på Brasserie Blanche, for akkurat det gjør de veldig bra – entrecôte, bearnaisesaus og friterte poteter.

Noen ganger trenger man bare en øl, et stykke biff og godt selskap. Da kan du trygt ta turen til et Brasserie. Og er du på vestkanten er ikke Blanche et dårlig valg.

Vil du lese mer om god mat og bli inspirert til å prøve nye oppskrifter? Det nyeste Godt-magasinet er i salg i dagligvarebutikker nå - eller i vår nettbutikk (fri frakt!)