Restaurantanmeldelse av Theatercaféen: Best når det gjelder

Theatercaféen evner å heve seg i førjulstidens hektiske jag etter ukritisk overflod.

Julebordsesongen er en underlig tid å være restaurantkritiker. Horder av uøvde gjester formelig velter inn over landets spisesteder. Det er tilsynelatende ikke så viktig om maten er god, så lenge det er rikelig av den. Jeg er en matmons god som noen, men hvem har egentlig godt av to serveringer av lutefisk og sin egen kroppsvekt i bacon?

Den ene gode restauranten etter den andre endrer karakter for å tekkes gjestenes forventninger og fremstår som skygger av seg selv fra begynnelsen av november til julefreden senker seg.

Ærverdige Theatercaféen i Stortingsgaten er ett av få, hederlige unntak. Her tripper trygge servitører over fargerike småfliser i den mektige spisesalen i jugendstil. Det er selvsagt hektisk i entréen og om mulig enda trangere mellom bordene enn vanlig. Med de velkjente portrettene av flere generasjoners kulturelite skulende ned fra veggene er det som om vi bare får en enda større porsjon av det som gjør Theatercaféen unik.

Menyen er kortere enn tidligere og fremstår harmonisk og fokusert. Foruten to fastsatte menyer byr den på forretter, hovedretter og desserter – fire av hver. Her er klassikere som grillet fransk geitost på brioche med fiken og valnøtter, så vel som nytolkninger av kjente retter som rakfisktartar med pepperrotkrem og potetchips: Forretter for enhver smak skulle en tro. Hovedrettene følger opp med kostbare råvarer som trøffel, reinsdyr fra Røros og pannestekt villkveite i tråd med sesongens overflodsjag. Mens multer servert med akevitt er en av flere desserter med forutsetinger til å bli en julebordssuksess.

Til min store begeistring har den svenske tradisjonen løyrom servert med toast, finhakket rødløk og rømme sneket seg inn på norske julemenyer de siste årene. Rognens sylskarpe saltsmak omfavnes av rømmens fedme. Mens løkens krydrede toner ligger i bakgrunnen og støtter seg på syrligheten fra sitronen. Dette er en velprøvd rett som knapt kan feile med slike førsteklasses råvarer. Men presentasjonen er nærmest komisk gammeldags. Store klatter rogn og rømme på en gulnet kantinetallerken har følge av slurvete kuttet løk og en enslig sitronbåt som har kantret midt på fatet. Litt fargerikt porselen og en sitronbåt som ikke tar inn vann ville gjort opplevelsen til en helt annen.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Som lokalpatriotisk vestlending har jeg vanskelig for å tenke meg noe annet enn pinnekjøtt fra Evanger, men denne varianten fra Stavanger-slakteren A. Idsøe er omtrent så fjong som østlendingene kan tenke seg at pinnekjøtt blir. Det er slett ikke uten kvaliteter.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Kjøttet har god tyggemotstand, flaker seg fint og er akkurat salt nok. Likevel er det en anelse for magert for meg. Denne mangelen av fett gjør at det oppleves litt tørt uten å være overkokt. Kålrabistappen er tynnere enn de aller beste, men smaker markant av kålrot slik den skal.

En herlig krydret og fløyelsmyk pepperkakeis med toffee-saus og knasende sprøtt kavringstrø setter et verdig punktum for kvelden.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Den er som resten av måltidet kompetent, effektiv og velsmurt. Theatercaféen byr på håndverk fritt for fjolleri i alle ledd fra garderoben til oppvasken. Når det virkelig gjelder med fulle hus i julerushet blir stedet bare mer seg selv likt. Det er mer overflod, flere kjendiser og enda travlere. Jeg kan ikke annet enn å misunne ekteparet på bordet ved siden av meg som peker nese til hele jaget ved å dele én porsjon lutefisk med to serveringer.