Restaurantanmeldelse av Rustad Kafé: Godt for farende folk

Norge, ditt nærmeste ferieland, er vel ikke de klassiske kroenes og vertshusenes hjemland. Men det finnes heldigvis gode veikroer der bilisten blir mett og glad. Som på Rustad Kafé ved Riksvei 7.

Lenge før det fantes restauranter, med spisekart og kelnere, fantes det kroer. De var vertshus der veifarende kunne ta inn for natten, vanne hesten, bøte seletøyet og ikke minst: få i seg næring før reisen gikk videre. Stort sett fikk man vel det som putret i gryta akkurat den dagen.

Nede på kontinentet, der landeveien går fra landsby til landsby, var det flust av slike kroer, gjerne midt i småbyene, og de ble samlingssteder også for befolkningen. Mange av dem finnes fremdeles, nå i skikkelse av hoteller med restauranter. Ofte er de så gode at de blir reisemål i seg selv. Michelin-guiden var opprinnelig den franske dekkprodusentens guide til spisesteder for bilturister.

I Norge har bebyggelsen på landet hatt et annerledes, spredt mønster og derfor har vi heller ikke den samme kro-tradisjonen.

Men vi har veikroer. Og den norske veikroen er et ektefødt barn av bilismen, et sted ved en hovedvei hvor det skal gå raskt å få et måltid, før vi fortsetter i vår trofaste milsluker, videre, videre, på vei til – ja, hvor skal vi, egentlig? Til et blivende sted.

Det kan være så ymse med maten på veikroer, det er noe alle vet. Potetene i vannbadet skriker etter fasthet i tilværelsen, kjøttkakene gråter grått salt i den snerkete sausen mens garvesyren i kaffekannen legger onde planer om hvilke brå grep den skal gjøre med fordøyelsen vår straks vi er kommet over tregrensa.

Heldigvis finnes det gode veikroer også, der eierne gjør hva de kan for å holde et bra nivå og få oss til å trives den stunden vi er innom. Et slikt sted er Rustad Kafé på Sokna, et velkjent stoppested for alle som farer langs Riksvei 7 mot Hallingdal og kanskje videre over Hardangervidda.

Tyttebær. Hjemmerørte. Luftige. Ville i smaken. Så lite skal til for å heve et traust måltid. Disse beskjedne og sure bærene forvandler seg til Nordens mango, bare de får litt sukker og luft og kanskje litt eggehvite.

På Rustad Kafé fikk man en sjenerøs klatt til kjøttkakene, som også var gode: Saftige, velsmakende og krydret med muskat. Nypotetene var ganske spenstige og smakte faktisk potet. Stuingen av sommerkål ville vært finfin, den også, hadde den fått mindre meljevning. Da vi kom, et stykke utpå dagen, hadde den rukket å bli nokså klistrete. Den brune sausen var dessverre nokså intetsigende og tynn. Men hva gjorde vel det, når kjøttkakene og tyttebærene var så gode?

Lapskausen var også utmerket. Alt hadde passe konsistens, kjøttet var godt pepret og i motsetning til kålstuingen var den ikke seig. Så hvorfor hadde man falt for fristelsen til å tilsette det som virket som rester av gårsdagens kjøttkaker? Det er fint å utnytte rester, men alt passer ikke i en lapskaus.

Rustad Kafé, ofte i topp på kåringene over landets beste veikroer, ligger kanskje ikke spesielt malerisk til rent utsiktsmessig, klemt mellom riksveien og bergensbanen. Men lokalet er moderne sjarmerende, man kan sitte utendørs i godt vær, og enkelte retter lages først på bestilling og ligger ikke ferdige i varmedisken.

Et høydepunkt i så måte var pannestekt fjellørret, servert med rømme, nypoteter, agurksalat og grønnsaker. Grønnsakene var vasne men ørreten var super, med sprøtt skinn og akkurat passe stekt. Heller ikke den panerte snitselen var dårlig. Den var saftig og god, selv om paneringen kunne vært sprøere. Også her var grønnsakene litt triste, men de friterte potetbåtene var bra.

Det er som alltid detaljer som trekker opp og ned. Her er det såpass mange som trekker opp, som viser både ambisjon og evne, at det bør være innenfor rekkevidde gi et løft til de detaljene der det skorter en smule. Eplekaken hadde en metallisk bismak av mye bakepulver og var dessuten tørr. Hvorfor? Jeg er sikker på at de kan bake en mye bedre eplekake her. Sjokoladepuddingen var nesten like anonym som den du får fra pakke. De ansatte var derimot ikke anonyme, men tilstedeværende og oppmerksomme også bak en disk, blide og hyggelige, fra vi kom og til den gode kaffen var drukket.

Et smil er godt å ta med seg på turen. Derfor bør man stoppe på Sokna.