St. Lars: Felt av småfeil

Glansen ser ut til å ha gått bort hos St. Lars. Nå kreves en høstrengjøring og fokus på de enkle ting for å få den tilbake.

Kollega Erik Fosnes Hansen besøkte Oslo-restauranten like etter åpningen for drøye to år siden. Mens mang en restaurantanmelder lot seg beruse av lange køer og et stjernespekket eierskap, holdt han en mer edruelig tone.

Med en engasjert Andreas Viestad som svingte seg mellom bordene, gjorde detaljfokuset som det mulig å skille St. Lars fra den jevne biff-restaurant den gang.

Nå er det endelig min tur. Jeg småtripper og har litt vannsmak i munnen mens jeg rusler forbi Bislett. En velgjort biff på sensommeren er slett ikke å forakte.

Da de åpnet, lot ikke St. Lars deg bestille bord, og resultatet var tidvis lang venting i baren. To år senere er det ikke lenger noen kø. Det viser seg at vi til og med kunne ha bestilt bord, om vi ville.

I stedet for gjester i kø er baren er fylt med bartenderens langtidslagrede Negroni. Den hadde fristet mer om noen hadde tatt seg bryet med å tørke av krukken i ny og ne.

Rommet balanserer på den hårfine grensen mellom rustikt og uryddig. Her og der faller det ned på feil side. Uten muntre gjester i hver eneste stol, står lokalet i fare for å miste sin sjarm.

Vi setter oss i stedet på uteserveringen og ser dag bli til kveld på Bislett.

Menyen varslerom spennende, men enkle retter. Det er her magien må ligge. For grillede sjøkreps eller entrecôte blir aldri bedre enn råvaren og håndverket.

Selv om det kan høres enkelt ut, er det artig med rariteter som grillet romano-salat og cote de boeuf. Eller hva med grillet østers og piggvar med syrlige grønnsaker?

Alt har grillen i ryggen. Men det krever en kyndig kokk og en modig mann for å oppnå helgenstatus med kjøtt og grillkull.

Maten er ikke fullt så guddommelig som jeg ønsker meg. Tilsynelatende tas det litt lett på oppgaven. Hestetartaren er i overkant kompakt og hadde hatt godt av litt spenstigere smaker. Kokken skal ha honnør for at han ikke har tullet seg bort i vaktelegg, men snarere serverer tartaren med en vanlig eggeplomme. Dermed er det nok eggegule til å blande inn i tartaren. Men det er ikke nok til å løfte retten til himmels.

Ruccula-blader ligger litt tilfeldig spredd på tallerkenen og mangler noe som binder dem sammen med resten. Litt nykvernet pepper og en mer konsentrert presentasjon hadde gjort underverker.

Den slags ukonsentrasjon fører ofte med seg slurv. Slik slurv som gjør at kokken bommer på steketemperaturer. Entrecôten min serveres langt fra medium minus. Nå spiser jeg rå biff med de beste, og koser meg med det velsmakende kjøttstykket og de knasende pommes frites. Men det var altså ikke det jeg bestilte.

Burgeren med foie gras er også bra, men måltidets høydepunkt er en kreativ utgave av bestemors rekecocktail.

Hos St. Lars får du ingrediensene, og så lager du retten selv. En cocktailshaker er på forhånd fylt med finkuttede grønnsaker og røyk. Jeg tilsatte saus, salat og selvpillede reker. Og ristet.

En artig presentasjon og likevel helt i tråd med restaurantens profil. Det smaker også fortreffelig, om jeg så må si det selv.

Billig er det ikke. 1600 kroner for to ganger to retter, to glass vin, en Negroni og tips. Litt i overkant når et lemfeldig forhold til oppgavene blir gjennomgående for kvelden.

Nedstøvede Negroni-krukker, understekt entrecôte og tørkerull på toalettet som er satt oppå – og ikke i – dispenseren, er ikke kjøkkenets råvarer verdig.

Det er nok av disse småtingene som hindrer St. Lars fra å bli en destinasjon i seg selv. I stedet blir den stående som en gjengs nabolagsrestaurant.

På tide å børste støvet av seg selv og krukkene og rette seg opp i ryggen.