Restaurantanmeldelse av Ekebergrestauranten: Opp- og nedturer på Oslos tak

Ekebergrestaurantens uteservering er et klassisk sommersted der det er vanskelig å vantrives. Men hvorfor varierer nivået på maten så voldsomt?

Det var en av disse sommerkveldene da skyene over Oslo hadde tatt seg sammen og gått et annet sted. Fjorden lå der og glitret av alle krefter mens solen gikk sin gang og gradvis flyttet universets sentrum til et sted bak Tryvann. Byens bygninger fikk et skjær av oransje.

Det fikk også Ekebergrestauranten, som ligger vis-à-vis solen, med det som må være hovedstadens flotteste og mest dramatiske utsikt. Et arkitektonisk smykke er restauranten også, i elegant funkis. Arkitekt Backers bygning mangler bare syv år på å fylle hundre, men fremstår som tidløst moderne. Alle oslofolk har grunn til å være takknemlig for at den ble reddet og restaurert og gjenåpnet i 2005. Utedelen er et utmerket mål både for fastboende og utenbys gjester nettopp en slik kveld.

Men mens utsikten er ubetalelig, med Oslo som åpner seg som et gap rett nedenfor middagsbordet ditt, er andre deler av opplevelsen mer blanda drops. La oss begynne med det grunnleggende: Når gjestene står pent på rad og venter på å bli anvist bord, slik skiltet ved porten ber om, er det jo hyggelig om det faktisk kommer noen relativt raskt. Og at denne noen, når vedkommende dukker opp, ikke er en smilløs hovmester som hverken sier hei eller velkommen, men peker uengasjert i retning bordet i stedet for å følge gjestene bort.

Så la oss fortsette med noe like grunnleggende: Servitørene var heldigvis blide som soler, og skinte om kapp med sin runde kollega på andre siden av fjorden. Ikke før hadde vi satt oss, så fikk vi (og hundene) vann, og like etter Aperol Spritz (ikke til hundene) og vi kunne bestille. Det var en litt skvipete Aperol Spritz, skjønt drinken funklet festlig oransje i glassene til tross for at den gikk på sparebluss.

Utsikten var jo like fin, og servitørene like blide og hjelpsomme, og disse to punktene viste seg i løpet av kvelden å redde opplevelsen på ny og på ny.

Spisekartet utendørs er ikke stort, men så gjennomtenkt ut. I praksis gikk det opp og ned. Dagens fisk, lange på en «risotto» av smuldret blomkål i alle slags fargesjatteringer var ordentlig god, dessuten elegant. Fisken var helt riktig tilberedt, blomkål, erter og bønner ble ført sammen i en høyere enhet av en enkel, men smaksrik sjy. En slik hovedrett alene ville trengt noe drøyingsmat for å bli helt mettende for alle. Men utmerket var den.

Fiskesuppen, derimot, var begredelig. Mitt bordfølge telte ett lite stykke fisk og to små, seige reker i tallerkenen, så var det slutt på det marine liv. Da hjelper det lite at kraften er god, jevnet med mye fløte og en touch safran.

Det gikk opp og ned også på drikkesiden. Rart i grunnen at et sted som dette ikke har større utvalg av gode vinglass å velge mellom. Den anbefalte og navnløse Rieslingen til sjømaten var sur og snerpete og passet knapt til noe, men det fantes et par bedre, hvite alternativer. Av rødvin bare én type.

Vi sto over pizzaene, enda de så gode ut. En gryte med dampede blåskjell innfridde for så vidt som skjellene var spenstige og fine, skjønt både chili og karri i kraften truet med å overdøve den sarte skjellsmaken. Pommes frites er det klassiske tilbehøret, men de kan godt friteres to ganger, så de ikke så lett blir soggy. Aiolien med lime og safran inneholdt i det minste lime, men safranen merket vi ikke noe til.

Elgburger virket som en god idé, men viste seg å være trevlet og seig og for lite stekt. Brødet var blitt for tørt og baconet hardt. Tyttebærmajonesen gjorde lite av seg.

Men da dagens dessert kom, en vanilje-pannacotta med rabarbra og jordbær og en elegant kule solbæris på toppen, ble det høye nivået fra dagens fisk på ny synlig. De små begrene med henholdsvis pistasjis og tiramisu-is smakte imidlertid ikke av stort annet enn sukker. De påfallende svingningene kan tenkes å skyldes at utedelen ikke profitterer nok på innedelens nivå. Gode eksempler på slik vellykket synergi er parkrestauranten til Fyr, Plah Ahaan til Plah, og krostuen til Stattholdergaarden.

Likevel hygget vi oss. Det var bare blide fjes å se. God betjening og beliggenhet kan redde det meste, også en meget svak firer på terningen.

Obs: Ikke alle bilder stemmer overens med det som blir beskrevet i anmeldelsen. Det skyldes at bildene ble tatt på en annen dag med en litt annen meny.