Restaurantanmeldelse av C'est la Bab: Digge babber

Det går faktisk an å spise kebab med kniv og gaffel mens man sitter ved et bord. C'est la bab på Solli plass i Oslo lager et nydelig restaurantmåltid med babben som utgangspunkt.

At gatemat og folkemat blir til restaurantmat er ikke noe nytt. I riktig gamle dager spiste man spaghetti med fingrene i Napolis smug, fransk løksuppe og ungarsk gulasj var bondekost og avstanden mellom de thailandske gateselgernes tom kha gai-suppe og restaurantenes versjon er ikke stor. For lengst får man hamburgere med trøfler servert i dyre dommer og på hvite duker i New York.

Nyeste trend fra kontinentet er å flytte kebaben inn i restauranten. Nykommeren C'est la bab på Solli plass i Oslo lager et riktig godt, trendy og interessant måltid med kebaben som utgangspunkt, og skaper en hyggelig restaurantopplevelse uten å ruinere gjesten.

Kebaben på gateplan er et fenomen: den er som regel altfor feit, for usunn og salt; det er altfor mye av den og for mye av alt som er galt med den – og derfor er den elsket og hatet. Man elsker den vel særlig på vei hjem etter en sen utekveld, når organismen nærmest uler etter alt det organismen har lyst på, og man hater den morgenen etter, når organismen har skiftet mening. Allerede på veien fra Tyrkias høyland til de europeiske forstedenes snackbarer gjennomgikk kebaben flere grunnleggende forandringer. Fårekjøttet ble ofte erstattet med oksekjøtt, mengden dressing økte sterkt, kjøttet ble pakket inn i et pitabrød med masse billig kinakål og hermetisk mais og dessuten ble den varierende kjøttkvaliteten gjerne skjult av mer krydder og glutamat. Når du spiser en vanlig gatekjøkken-kebab, skal du være klar over at moroa inneholder mellom 650 og 1200 kilokalorier og at kjøttet kan være av aller siste sortering.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Skal slikt settes på et restaurantbord, må det med andre ord jobbes med konseptet. Råvarekvalitet og variasjon i smak og tekstur må settes i høysetet. Det er morsomt å fastslå at C'est la bab får det til, og lager et forbausende raffinert måltid der kebaben (ordet betyr egentlig bare «grillet kjøtt») brukes som transportmiddel for en nokså global tur gjennom forskjellige ingredienser og smaker.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Vår vennlige, oppmerksomme og informative servitør gledeidet oss gjennom menyen, slik at vi fikk satt sammen et helt måltid. Menyen skal dessuten ha et stort pluss for både veganske og vegetariske tilbud til ikke-kjøttspisende som også gjerne vil ha seg en babb. Små og store deleretter kommer og går, som for eksempel lekre friterte løkringer i syrlig kimchi-saus, knasende godt med mye smak og flott balansert med sausen. Eller løyrom, dandert i små, sprø bakkels, en deilig forrett.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

En annen ypperlig smårett var grillet blekksprut med lardo, fennikel og røkt chilimajones. Mye syre og styrke utlignet fettet fra lardoen, fennikelen bidro på samme måte til en balansert og god smaksopplevelse, men viktigst var at blekkspruten slett ikke var seig eller hard, men perfekt grillet. En salat med høvlede jordskokker, trøffel og parmesan var aromatisk og passe vinterlig med smaker som kledde hverandre, elegant, original og god.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Det tok litt for lang tid å få selve babbene, og det trekker noe ned. Skal forbindelsen til gatematen opprettholdes, må de komme relativt pronto. Ingrediensene serveres direkte oppå pitabrødene, som var nybakte og luftige. Tunfisk-kebaben var nydelig, fisken fin, med fruktige og fine sidesmaker. Kyllingbabben hadde fine toner med mynte og koriander, og med kontrastskapende knas fra puffede risnudler. Litt mer sting kunne den godt ha hatt. Den mer klassiske lammekebaben vakte liflige, nordafrikanske minner i krydringen, men kunne også sparket noe mer ifra. Det åpne brødet har et aber: Det som ligger oppå, faller fort i temperatur. Da blir det mer som en wrap. Tallerkenene og brødene burde vært glovarme for å holde bedre på varme og smak. Men ordentlig digg, det var det – og milevis unna gatekjøkkenvarianten.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

En mektig og god sjokolade-nemesis til dessert kunne kompensere for det betydelig lavere antall kalorier i C'est la babs måltid, sammenlignet med andre bab-opplevelser. Deilig vaniljeis fra Gioia, servert med olivenjolje, var en nydelig kombo og et fint punktum for et måltid vi gjerne gjentar.

---------------------------------------------------------------------------

Premisser for VGs restaurantanmeldelser

Poenggivningen reflekterer en helhetsopplevelse, der mat, service, og stemning bedømmes samlet. Uansett type spisested, blir alle bedømt etter graden av måloppnåelse i forhold til hva som er å forvente ifølge restaurantens sjanger og ambisjon.

Restaurantene blir besøkt én gang, men med fornyet besøk hvis første besøk skulle indikere at det blir gitt terningkast 1. Anmelderne ser bort fra hendelige arbeidsuhell, men forsøker å bedømme helhet og mønstre.

6 angir en usedvanlig vellykket opplevelse, langt over forventet

5 angir en meget god opplevelse, bedre enn forventet

4 angir en god opplevelse, omtrent som forventet

3 angir en skuffende opplevelse, noe dårligere enn forventet

2 angir en dårlig opplevelse med flere feil og mangler

1 angir en usedvanlig dårlig opplevelse med en rekke forhold under enhver kritikk

Merk at bildene tas på en annen dag enn anmelderen er der.