Restaurantanmeldelse Grefsenkollen: Toppen av Oslo

Har du kommet deg opp helt til toppen er det ikke så rart du spiser. Men vet du egentlig hvorfor du syklet opp de 379 høydemetrene?

Har det noe med gutta å gjøre, eller kanskje et nytt profilbilde, eller er det bare veldig god mat der oppe?

På Grefsenkollen får de tilsynelatende til det ingen andre får. De har lunsj hver dag, på terrassen. De har lunsj inne fra onsdag til lørdag. Gjennom perioden der sosial kontakt var å forakte, hadde de bålpanner med gryteretter og flatbrød, til kohorter.

På Grefsenkollen har de alltid funnet en vei. 

Humor over Oslo, og selve festivalen Over Oslo, arrangeres i midten av juni hvert år. Året for øvrig er fylt til randen med bryllup, syklister, turgåere og andre gjester som har kommet ens æren for å spise godt med utsikt.

Det er rigget til festival. Terrassen er full. Menn i sykkelsko og tighte bukser klakker inn på gulvet.

En rekke pizzasultne sitter ute. Færre sitter inne. Solen er nådeløs der den stråler gjennom vinduet. Vi er på toppen av Oslo. Det er ingen skygger her.

De får det til på toppen av Oslo. De har en utsikt du ikke finner maken til, selv ikke toppen på andre siden av byen. Det er kanskje en grunn til at flukten er stor til Sveits, når skatten er høy og utsikten er bedre fra øst.

Du kan gjøre et reelt kupp her oppe. Her luften er tynn kan du nemlig finne vinpriser som er lettere enn dem nede i gryta.

Maten her oppe er ikke like lett som vinprisen.

Den er av det tradisjonelle slaget som kan tilfredsstille de fleste. Den er komfortabel, og den er fri for motstand. Den henter frem tradisjon, som i den fine røstipoteten. Sprø, salt og søt, og topper det med renessansens rømme og rognkjeksrogn. 

Kylling fra Hovelsrud er en kylling som smaker godt. Det er en kylling som har vokst seg større saktere enn sine kusiner.

Kylling er en vanskelig restaurantrett. Kylling står alene for økningen av kjøttinntak i landets mange hjem - alle steker kylling hjemme.

På Grefsenkollen lager de kylling bedre enn de aller fleste hjem. Det hele ender opp med å bli litt kjedelig, men godt.

En sjøkrepshale var, som servitøren advarte om, liten. Sammen med saltet sellerirot smakte den godt, da. Det er jo ikke alltid størrelsen det kommer an på.

Jord, sjø, og skog, det er kjente toner, men skogen tar overhånd, og krepsens sødme må vike i smaksbildet.

Kveiten har fått for mye varme. Den er tørr, og med det faller fiskeretten gjennom. Sausen på fiskeben forsvinner i mye spinat. Det er ubalanse på tallerkenen. En stor siderett med poteter, stekt på beste vis, er gode, søte og mettende.

Er du tre eller fire personer kan du bestille glansnummeret Grefsenøksa. Norsk entrecote på bein. Det ville jeg gjort, neste gang.

For det er noe med det å se ut av vinduet og se tigerstaden ligge der nede. Selv om navnet fikk opphav litt lenger mot øst er utsikten er langt bedre her.

En stor skål av krumkake er fylt til randen med softis. Her finnes det ikke små porsjoner. Når du er ferdig med menyen, så går det greit unna nedover. Softisen har en syre, fra den tørkede yoghurten og smaker av bedre melk enn den industrielle varianten.

Vi fikk en sitron-terte fra menyen på terrassen. Den hadde en fin bunn, og en deilig syre. Og vin hadde vi mengder av. Rieslingen hamler opp med sødme i desserten, og prisen er til å juble av.

Så, ta til toppen av Oslo. Ta et glass eller to. Spis god, mektig mat, mens du skuer utover byen med det store hjerte. For det er ingenting galt med å ha syklet helt opp hit for en lunsj.

Det skulle bare vært ekstraordinært, med de rammene. Det er det dessverre ikke.

Men du får fine profilbilder av det.

Grefsenkollen

Pris: Snacks: 45 – 175, Småretter 98 – 225, Litt større retter 165 – 1900, Dessert 125 – 198, Kjøkkenet velger Liten 595, stor 795

Atmosfære : Tradisjonstung utsikt

NB: Ta med deg flere venner, spis øksa og dykk ned i vinmenyen