Restaurantanmeldelse av Generasjonsbaren: Får deg til å ville danse

I Torggata ligger det en liten restaurant som er en vitamininnsprøytning og boosterdose mot livets kjedelige sider. Det er masete, rotete, bråkete, inkluderende, hjertevarmt og innmari, innmari deilig.

Torggata har hatt en voldsom oppblomstring av gode og dårlige spisesteder for alle anledninger. Men sjelden blir det fremvist at mye rett og slett er mer, enn her. På Generasjonsbaren lages det mat der kokken velger å se bort fra begrensninger, gi fillern i regler og tilføre lyst, kunnskap og lett motstand mot sterke trender i matlagingen.

Som for eksempel kneippbrødet, som er smørstekt og pyntet kan man nesten si, med fritert fisk. Alt blir godt med smør, også kneipp. Og det hele fremstår som en frisk liten dytt til kolleger med urkornsdilla og surdeigsmani. Det er ikke noe galt med hverken gamle kornsorter eller skikkelig gjæring på brødet, men det er deilig at ikke alle løper i samlet flokk.

Fisken er riktig fritert, sprø utenpå, og dampende fløyelsmyk inni. Krydret med fivespice er det tydelig at fusion er tilbake. Det er ingen skam over det, og det føles nesten riktig nå som det tidligere puritanske nynordiske også har beveget seg inn i universet av store smaker med hjelp av garum-er, shoyu-er og koji-er.

Saltbakte rødbeter med tørkede and, eller andejerky, er full av jordtoner, sødme, salt og syre, og små puffede korn hjelper smaken eksplosivt på vei.

Det er noe ekstravagant og knotete ved kjøkkenet. Det er topp og bunn samtidig. Det er herlig respektløst, og kan minne om det Oslos rockekokker var den gang de serverte trylleburger og dessert på en dør. Eller da man satt i baren på Pjoltergeist, dyppet friterte rekehoder i majones og følte seg uovervinnelig.

Heroinsaus, kaller de det som er en saus som gjør deg hekta, og som får deg til å dra tilbake så fort det lar seg gjøre. Passende. De viser lekenhet som har manglet i Oslos kjøkken i noen år. Det er lekent alvor. For maten er alvorlig god.

Krokettene, med fisk eller kjøtt, har den konsistensen som gjør at den akkurat holdes sammen, slik at det fremstår litt som en eksplosjon i munnen. Av smak, saus, fisk og kraft, som fyller munnen med et mykt flytende stoff.

En tartar med peanøttsaus (satay), thaibasilikum og hjertesalat, er en smaksbombe, og det eneste man kan utsette på den er at kjøttet forsvinner litt. Men det er likevel så rikt og mye at man vil ha mer. Mye mer.

Kålrot er røkt og bakt over lang tid, og serveres med en syrlig smørsaus og en grønn olje. Den dype konsentrasjonen av sødmen og røyken og den fine tyggemotstanden i rotgrønnsaken får den til å heve seg voldsomt fra det noe ordinære utgangspunkt.

Den unge kokken, Jonathan Hagen, er nok ikke ukjent for Oslos restaurantgjengere, med sin fortid på blant annet Nemesis og Arakataka. Og referansene er tydelige, det er godt å se kokker ta med seg historie og kunnskap fra et godt kjøkken og videreutvikle det med sin egen palette.

Servicen er uformell, problemløsende og informativ. Kokken setter seg ned på en stol når han forklarer om alle de forskjellige krydderne som går med i en rett. Han nærmest unnskylder sin egen voldsomme smak, men det er helt unødvendig, for selv om det er masse smak er det godt. Og alt bærer preg av å være laget nå, ikke gjennomarbeidet til perfeksjon, en perfeksjon som uansett vil være uoppnåelig da råvarer uansett endrer seg både i smak og konsistens. Det røffe er mer enn godt nok.

Generasjonsbaren lyser opp en mørk tid. Det er masse smak og en energi som får en til å ville danse resten av kvelden. Musikken er akkurat passe høy, energisk og hardtslående. Det er bare å gjøre kvelden lang, når vi nå snart får lov igjen, for dette er en kveld man ikke vil skal ende.