Restaurantanmeldelse av The Little Pickle: Varm hyllest av en venn

Mat laget med kjærlighet, savn og dyp respekt. The Little Pickle viser hvordan europeisk mat skal serveres.

I Oslos flotteste, mest bråkete og eklektiske gate har det åpnet en restaurant som binder fortid og nåtid sammen. I et lokale som har huset rammebutikk, og Ikea-popup-kafé, ligger den nyåpnede sylteagurken. I et sparsommelig dekorert lokale er det gjestene som tilfører varmen.

I passet, der maten blir sendt ut, står en gylden katt, av typen som vinker. Den har sluttet med vinkingen. Kanskje er det et bilde på den falne kokken som skulle starte stedet. Britiske Luke Henderson, som var kjøkkensjef på gnistrende gode The Tearoom, gikk bort i fjor vår. Dette skulle være hans sideprosjekt. Laget som har tatt ballen videre og startet opp, har gjort det med kjærlighet til minnet om sin venn. Og det gjør de med en overveldende varme og omtanke.

The Little Pickles’ kjøkken serverer europeisk sikringskost med vekt på engelske tradisjoner.

Vi starter med en pickleback – en liten vodka servert med et lite glass med syltelake. En floral, rødbetlake som smaker av røde bær, jord og et delikat stikk av eddik.

Menyen er kort, men god. Den føles riktig, tiden er inne for komfort, for trygghet. Fire forskjellige syltede grønnsaker serveres, en gulrot så søt og sprø, rødbete som hadde satt smak til den første lille drikken. Selleristang er salt og syrlig – med en stor smak. En daikon-kimchi knaser og spruter av hete, sødme og salt.

Servicen er lett og enkel, vin anbefales uten alternativer, noe som gjør livet til en spisende lettere også. En Sør-Afrikansk pet nat på Chenin Blanc er forslaget til forrettene. Det var en adekvat match, vodka og rødbetsyltelake var en perfekt match.

Fritert østerssopp med restaurantens egen hotsauce og kålsalat er sprøtt og delikat. Det er syre og hete i sausen, og kålen tilfører knas og sødme.

Surdeigstoast med blåskjell smaker fint, og blåskjellene er rike på smak.

Men toasten står seg ikke like godt som svineknoketerrinen som kommer samtidig med knallgul picalilli, en av de beste tingene som kom ut av det engelske imperiets herjinger i Asia. Sennep, gurkemeie, blomkål og masse varme krydre tilfører skarphet og syre til den salte og svinete terrinen.

En gnocchi med purreløk og salt ost fra Norges fremste ystere, Grindal ysteri, er første av to hovedretter. Gnocchiene er myke og sødmefulle, og voldsomt velværefrembringende. En rett man gjerne kunne ligget i skje med på sofaen en søndag.

Lammerull ligger på et fat over hvite bønner, en irrgrønn salsa verde tilfører grønt, både farge og smak. De hvite bønnene har akkurat det lille bittet, samtidig som bønnene smelter i munnen. Lammekjøttet har en fin sprø stekeskorpe og et fett og mykt indre. Vinen sitter bedre med de hvite bønnene enn de gjør med gnocchien, men det er ikke en smaksmessig kræsj.

Ostene kommer med flatbrød, og er av typen som er bakt i ovn på en silikamatte, det får en litt glatt overflate og gjør konsistensen i overkant hard. Men, osten, osten. Cheddaren nærmest tryller frem et komplekst smaksbilde av sødme, nøtter og en syre som ligger helt bakerst på tungen, kvaliteten på stiltonosten er også av det høye slaget.

Teacake er i denne serveringen en fortryllende liten sak med luftig skum og sjokoladetrekk. En kake som kommer til å gå rett hjem hos alle.

En trifle er en dessert som kan bygge broer mellom kulturer. Med krem, kokte bær og festpynt er det som en modigere og eldre kamerat av en tilslørt bondepike. Det er søtt, godt og mektig. Servert med en spiced rum og en pickleback med ananas har måltidet sluttet der det startet.

Samtidig viser det frem noe av det beste britene tok med seg hjem fra den andre siden av jorden der de drev med sjørøveri. Imperiet har hentet det beste av råvarer, uten tanke på folks velvære. Men akkurat nå spiller det svært liten rolle.

The Little Pickle er et sted bygget av omtanke, varme og humør. De minner oss på hvor deilig det er med skikkelig laget mat. En restaurant som gjør nyanser av brunt til en regnbue av smak. Det er en restaurant alle hadde fortjent å ha på et hjørne i nærheten. Som en ekstra trygghet for alle livets stunder, både de triste og de lykkelige.