Lekter'n Aker Brygge: Ujevn sjø

Lekter’n sies å være Norges største uteservering, og det kan de godt få ha. For det er mange sjømil fra den beste.

Vi har tatt turen til Lekter’n, en av de opprinnelige sommerstedene langs Aker Brygge, åpnet som en forlengelse av restauranten D/S Louise og dets uteservering.

Restauranten befinner seg på en svær lekter som er ankret opp og fortøyet til Aker Brygge. De anslagsvis 1500 sitteplassene er fordelt i mindre grupper. Noen langs rekka mot Oslofjorden, noen i perfekt se-og-bli-sett avstand fra fottrafikken på brygga, og andre mer skjermet under parasoller og markiser. Det er rent og effektivt dekorert med stedvis enkle utemøbler som på tross av flittig bruk fremstår friske og velholdte.

Menyen er derimot ikke like lett å navigere. Med seks fiske- og skalldyrretter, ni salater og smørbrød, et utvalg hamburgere og noe grillet, en fullverdi pizzameny og noen små snacks til drikken er den fryktelig lang. En så lang og variert meny er i seg selv et bud om ruskevær, da ingen kjøkken er like flinke til alt. Den maten vi får servert er derfor, naturlig nok, av varierende kvalitet. Fra det enkle og intetsigende, til det slurvete og skuffende.

Her kreves en liten forklaring. Denne anmeldelsen er et resultat av to ulike besøk. Den andre besøket utløst av en høyst intern og selvpålagt regel. Dersom en restaurant etter vi har testet den ligger an til terningkast én, besøker vi nemlig alltid stedet igjen for å forsikre oss om at opplevelsene ikke er enkeltstående.

Selv om det i all hovedsak er servicen som er elendig i første forsøk er ikke maten god nok til å redde det inn igjen. Panerte frosne fiskefileter med frossen pommes frites smaker jo ikke vondt. Men noe kulinarisk høydepunkt blir det aldri. Det største stykke kokkekunst jeg er vitne til er en høyst ordinær deling av sitron til båter.

De ferske rekene er fryktelig små og nødvendigvis veldig salte som en følge av den overdrevne saltingen som konserverer ferske reker. En halv liter reker tilsvarer omtrent 300 gram og serveres med to pakker engangsmajones, en kuvertpakke smør og en mini frokostbaguette. Men går man ut å spiser er det lov å forvente seg at majones og smør kommer porsjonert i små skåler. Er ellers en engangsserviett for mye å ønske seg? Eller hva med en bøtte eller skål til rekeskallet? Ville det veltet skipet?

Ved neste besøk er maten bedre. Et smørbrød med håndpillede reker, for øvrig et begrep og en teknikk som burde avskaffes, er sparsommelig dekket med reker fra lake. På brødskiven er det langt mer av salaten, som riktig nok er full av farger og smaksrik. En klatt majones er klemt på tallerken ved siden av. Ingen engangspakker denne gang heldigvis.

Dampede chili blåskjell med pommes frites lover sterke smaker og kompleksitet. Men skuffer med et monotont smaksbilde som mangler innslag av både koriander og ingefær fra menyen. Ti prosent av skjellene er dessuten lukket eller knust og skulle ikke vært servert. Som godt er blir blåskjellene servert med nødvendig engangsserviett.

I første forsøk er servicen totalt fraværende. Vi sitter i nesten en halv time uten så mye som et blikk fra en eneste servitør eller skiftleder. Etter frenetisk vinking får vi omsider bestilt og når et glass hvitvin og en øl endelig serveres er det ikke mye igjen av første timen. Når maten er spist blir vi sittende vel og lenge med salt og rekelukt på fingrene og nippe til husets hvitvin som ble lansert som en Chardonnay, noe den åpenbart ikke er. Det tar for øvrig fire forsøk, tre servitører og to timer før vinens sanne identitet avdekkes. Og når regningen skal betales blir vi nok en gang sittende i ensom uvisshet i et drøyt kvarter og vente på en kortterminal som virker.

Når vi prøver igjen er servicen en helt annen. Vi blir tatt i mot av en trivelig ung dame som ønsker oss velkommen, kommer med anbefalninger, og syntes å kjenne menyen godt. Så får det heller våge seg at hun blir stående like ved bordet vårt og planlegge helgens festligheter med en kollega mens vi venter på maten. Når regningen er betalt og vi atter står landjorden har det gått kortere tid en det gikk å få vinen sist.

Så hva gjør man da når man skal sette karakter på to så ulike opplevelser? Vel uten en første opplevelse preget av latterlig treg og sjarmløs service, total mangel på kunnskap, og intetsigende mat ville besøk nummer to aldri funnet sted. Et besøk nummer to hvor maten holder igjen en sprudlende og kompetent service. Selv om det siste besøket isolert sett holder til en respektabel tre på terningen får karakteren bli som den blir. Det er jo ikke verdt å ta sjansen.