Restaurantanmeldelse av Kamai: Kult og syrlig

Grünerløkkas nye bakgårdsjuvel er et utmerket spisested som har enda mer å gå på hvis de kan få orden på tempo og variasjon.

Oslos tilsynelatende endeløse rekke av nyåpnede spisesteder er imponerende. I løpet av mine fem år som anmelder har byens restaurantutvalg blitt stadig mer omfattende og langt mer spennende. Begreper som nynordisk, trash gourmet og street food er blitt hverdagslige blant dem som spiser en del ute. I denne Klondike-lignende tilstrømningen er krysningen mellom sør-amerikansk og asiatisk mat det siste skudd på stammen.

I det lille gule huset i den brosteinslagte bakgården på Grünerløkka, som inntil nylig huset Kolonihagen, har nykommeren Kamai flyttet inn. Det er fortsatt et deilig sted å være. Stadig lunt og like bortgjemt som før. Det rustikke lokalet med sine eksponerte mursteinsvegger og skeive gulv passer godt til dagens konsept. Det er uhøytidelig og avkledd på et nærmest forførerisk vis.

Maten fremstår som løst basert rundt matkulturen Nikkei. En retning som har sitt utspring blant Perus mange japanske immigranter. Det er en uformell kulinarisk smeltedigel, som blander teknikker og råvarer fra begge folkeslag i retter som er enkelt presentert og ofte uten den japanske kulturens stramme regi og seremoni. Men selv om dette oppleves som en rød tråd i Kamais meny er internasjonale matmoter som smaksatt popkorn, Josper-grillet fisk og bevisst gjæret mat aldri langt unna.

Peruansk mat har vært trendy en sund nå - les mer om den latinamerikanske matbølgen her!

Menyen er svært enkel og består av syv retter som enten kan spises som én komplett meny eller bestilles en og en. Det er spesielt hver for seg at kveldens retter fungerer aller best.

Vi får aller først to små snacks som setter tonen for resten av kvelden. Absint- og rødbetgravet sei med majones, servert ved siden av popkorn tilsmakt med kimchi. Det er lekent og ubeskjedent kult, med høy score for bruken av råvarer i vinden. Rødbeten i gravingen gir den usjarmerende fisken en forlokkende rødfarge uten at verken beten eller spriten bidra noe særlig i smaksbildet. Men Absint, bohemenes originale hipster-sprit, gir i seg selv noen få ekstrapoeng. Så får det heller stå sin prøve at det ikke smaker all verden.

Fikk du lyst på kimchi? Her er oppskriften på en enkel variant du kan lage hjemme!

Like etter kommer kveite som ceviche, en peruviansk teknikk hvor fisken brytes ned av sitrussyren den ligger i. Her serveres den med syltet rødløk, appelsin, agurk og det som er en fri tolkning av Rice Krispies. Retten er frisk og syrlig med et svakt sting av krydder mot slutten av hver bit. Samtidig gir de ristede riskornene retten en ekstra dimensjon med sin sprø tekstur. Det er fristende si at retten har både «Snap, Crackle og Pop».

Røykt hyse servert med fritert torskeskinn, røykt Nýr, en beskjeden tildeling av oppdrettskaviar og et knasende element vår servitør kaller fennikeljord er en minst like vellykket rett. Den har et rundere og en anelse mer komplekst smaksbilde som spenner fra den rike røyksmaken i fisken til den friske syrligheten i den norske ferskosten Nýr.

Men selv om resten av kveldens retter også er velkomponerte hver for seg, blir de fort forutsigbare og for like hverandre. I det vesentligste består de av en syrlig komponent, oftest fra sitrus eller sylting, balansert med en majones eller krem av noe slag. Det hjelper heller ikke at de ulike rettenes presentasjon på tallerkenen også er til forveksling like.

Artikkelen fortsetter under bildet!

Etter hvert sitter jeg med følelsen av at vi, istedenfor en gjennomtenkt og velkomponert meny, får servert en serie vellykkede varianter av den samme retten. I et måltid med gjennomgående velsmakende retter kan det nok føles i overkant strengt at jeg henger meg opp i slike detaljer som måltidets komposisjon og dets harmoni som helhet. Men de fleste kokker vil nok være enig i at en syv-retters meny hvorav tre har en smaksatt majones, like mange har noe syltet og to av de samme syv serveres med noe som presenteres som «jord» blir i overkant ensformig.

Smaksatt majones er også godt til poteter - oppskrift på saltkokte småpoteter med chilimajones finner du her!

Serveringens takt får meg også til å undre. Uten at jeg vil beskyldes for å sitte med stoppeklokke og notere servitørenes rundetider er det noe eget irriterende med et måltid hvor de første rettene servers i et forrykende tempo før dette hele stagnerer midtveis og vi blir sittende i nesten 40 minutter og vente på hovedretten. Disse detaljene er spesielt viktig når vi beveger oss i nærheten av toppen på terningens skala.

Prisene er enkle å svelge både hver for seg og samlet. De individuelle rettene er alle behagelig priset under 150 kroner og tar du alle syv kommer du i mål på 715 kroner. Med stedets lune atmosfære og med slike moderate priser burde Kamai være et tilgjengelig bekjentskap for de fleste. Det er da også et utmerket spisested, selv om det i kveld ikke var helt fullkomment.

Skal du ut og spise i helgen? Her kan du lese alle våre restaurantanmeldelser.
Premisser for VGs restaurantanmeldelser
Poenggivningen reflekterer en helhetsopplevelse, der mat, service, og stemning bedømmes samlet. Uansett type spisested, blir alle bedømt etter graden av måloppnåelse i forhold til hva som er å forvente ifølge restaurantens sjanger og ambisjon.
Restaurantene blir besøkt én gang, men med fornyet besøk hvis første besøk skulle indikere at det blir gitt terningkast 1. Anmelderne ser bort fra hendelige arbeidsuhell, men forsøker å bedømme helhet og mønstre.
6 angir en usedvanlig vellykket opplevelse, langt over forventet
5 angir en meget god opplevelse, bedre enn forventet
4 angir en god opplevelse, omtrent som forventet
3 angir en skuffende opplevelse, noe dårligere enn forventet
2 angir en dårlig opplevelse med flere feil og mangler
1 angir en usedvanlig dårlig opplevelse med en rekke forhold under enhver kritikk