Til hovedinnhold

Spiseriet Victoria Kino: Popkorn er bedre

17. januar 2014Restaurant
HENGELAMPER: Arkitekten har gjort sitt ytterste for å gjenskape stemningen fra gamle Cheese-Inn i Vikaterrassen, med hengende kobberlamper og støvsamlende lamellpaneler. Foto: Trond Solberg/VG
HENGELAMPER: Arkitekten har gjort sitt ytterste for å gjenskape stemningen fra gamle Cheese-Inn i Vikaterrassen, med hengende kobberlamper og støvsamlende lamellpaneler. Foto: Trond Solberg/VG

Spiseriet, Victoria Kino

«Skal lokke voksne til smakfull kino» – en strålende idé for nyoppussede Victoria kino i Vika. Dessverre er resultatet total fiasko, med amatørmessig opplegg og grufull mat.

Kinoene hadde akkurat romjulsåpnet, og vi var ute i god tid, for å rekke et måltid før vi ga oss i kast med italiensk filmkunst i det magiske mørket.

Brød kom på bordet. Samt en skål med balsamico og olivenolje. Brødet var ikke dagferskt, men OK, det var tredje juledag. Eddiken var den vanlige sirupsvæsken som i Norge går under navnet «balsamico». Men oljen. Den var det noe meget merkelig ved. Den var tynn, med en emmen, industriell smak.

Til forrett valgte jeg noe som het «smushi», som skulle være en kombinasjon av sushi og smørbrød. Ingenlunde. Tre knøttsmå stykker tørt rugbrød ankom. På det ene lå to tykke agurkskiver og noen reker fra bøtte. På det andre lå et stykke brie fra super’n, en valnøtt og litt marmelade. På det tredje et stykke gravlaks fra pakke. Ca. 33 kroner pr. munnfull.

Medspiserskens grønne salat, med noen harde krutonger, samt billigste sort oliven fra glass, kom med en dressing på mer av den samme, fæle oljen, og nå tok nysgjerrigheten overhånd:

Hva for olje fikk vi egentlig? Olivenolje, svarte vår vennlige servitør. Jo, men hva slags? Hun måtte spørre på kjøkkenet. Og kom tilbake med svaret: En «spansk Olive-Pomace-Oil».

Det var svar nok. «Pomace Oil», eller pressresteolje, er det aller billigste skvip, knapt egnet som menneskeføde. Den utvinnes av steiner og skall ved hjelp av løsemidler. Ifølge Det internasjonale olivenoljerådet (som ellers slipper mye dårlig igjennom), kan den ikke en gang kalles olivenolje.

Ifølge flere europeiske mattilsyn kan slik olje under visse omstendigheter være kreftfremkallende, og spanske myndigheter nedla et midlertidig forbud mot den for noen år siden.

Så kom hovedrettene. En entrecôte til meg. Med riktig rødfarge, men duften var merkelig. Jeg førte kjøttet til munnen. Noe strittet instinktivt i mot. Men VG kan ikke ta den slags finslige hensyn. Så jeg spiste et stykke. Det vil si, jeg gjorde flere tilløp. Men kjøttet smakte søtlig-bedervet, og måtte ut igjen.

Om dette skyldtes at det hadde ligget i sous-vide-posen siden før jul, og var blitt surt, skal være usagt. Det eneste positive man kan si, er at det utvilsomt var langtidsmørnet.

Hvilken rolle stekeoljen spilte i elendigheten, vet jeg ikke. De pannestekte tomatene smakte bare fælt. Potetene var bare harde. Béarnaisen i en skål ved siden var bare stiv og kald.

Medspisersken fikk laks som hadde ligget så lenge i sous-vide at innsiden var en eneste grøt. Derpå var fisken vendt i sesamfrø for elegansens skyld. Før den kom med to slappe aspargestopper, noen umotiverte ringer rå chili og litt mer oliven fra glass (opphakket) samt en mistenkelig potetmos hun begjærlig hadde i seg – ikke fordi den var god, men fordi hun var sulten.

Vi fikk tilbud om nye hovedretter. Det hadde vi ikke tid til, men rett skal være rett: Hovedrettene kom ikke på regningen. Det gjorde derimot sjokoladefondanten, som var pulveraktig og vandig. Dertil en kule Diplom-Is, med bringebærsaus fra flaske, samt fryste jordbærskiver.

Ostene, som var «importert fra Frankrike», var akseptable, bortsett fra at vi fremdeles mistenker at Brien var fra Tine.

Legg så til at arkitekten har gjort sitt ytterste for å gjenskape stemningen fra gamle Cheese-Inn i Vikaterrassen, et sted jeg trodde Gud i sin nåderike miskunn hadde avskaffet for alltid, med hengende kobberlamper og støvsamlende lamellpaneler og det hele, samt noen dragere i taket som ikke gjør noe for å kamuflere ventilasjon og kabler, og du har resultatet av den egentlig fine ideen.

Man må jo tro at et voksent og kresent publikum har omtrent like høye forventninger til maten og resten, som de har til filmene. Ellers kunne de jo gått på Ringen og spist popkorn i kor med de andre.

Vårt kontrollbesøk viste at Spiseriet hadde anskaffet en vanlig olivenolje, i det minste til brød og salat, men at øvrige retter lå like langt under pari som ved første besøk. Blant annet en «Caesar-salat» med en vemmelig dressing og Universets tørreste kyllingbryst, en burger som til gjengjeld badet i stekefett, formodentlig av samme olje som tidligere, dertil med små beinbiter hist og her i kjøttdeigen.

Salade Niçoise kom med grønnkokte egg og dessuten kapersbær som smakte så fryktelig at man måtte undres på hvilket lager som leverer en såpass holdbar vare i så dårlig tilstand.

Sommelet blant det uvanlig tallrike personalet var for øvrig fullstendig absurd ved begge besøk.

I henhold til den rådende økonomiske sannhet fører jo privatisering bestandig til at forbrukeren får det bedre, også når han får det verre. La derfor alltid amatøren med det billigste driftsanbudet få tilslaget. Det eneste som teller er jo som kjent tall.

Dagens tall herfra, som for andre gang i denne anmelders snart fireårige virksomhet er en ener på terningen, inneholder derfor en særskilt hilsen til Oslo Kinos nye eiere Egmont og de folkevalgte universalgeniene i Oslo Bystyre. Det føles riktig å huske dem her.

Publisert: 17.01.2014 kl. 07:45
Oppdatert: 17.01.2014 kl. 08:16


Premisser for VGs restaurantanmeldelser

Anmeldelsen er et øyeblikksbilde av et måltid, en subjektiv vurdering av måltidet anmelderen blir servert der og da. Anmelderen og Godts redaksjon velger hvilke restauranter som anmeldeles. Restauranten blir i utgangspunktet besøkt én gang.

Terningen reflekterer en helhetsopplevelse, der mat, service, og stemning bedømmes samlet. En restaurant bedømmes etter ambisjon og restaurantens tilhørende kategori og sjanger. Anmelderne ser bort fra åpenbare arbeidsuhell.

usedvanlig god opplevelse

meget god opplevelse

god opplevelse

en grei opplevelse med en del feil og mangler

en dårlig opplevelse med flere feil og mangler

usedvanlig dårlig opplevelse

Har du kommentarer til anmeldelsen? Si din mening i kommentarfeltet, eller skriv en kronikk og send den til debatt@vg.no.

pear
Vil du lagre favorittoppskriftene dine?
Lag deg en gratis konto
Godt.no eies av Schibsted.
Annonse

Dagens beste tilbud

Godts ukemeny

Siste i Restaurant

Vet du ikke hva du vil lage?

Prøv middagsruletten

Kast mindre mat.

Bruk det du har

Hvordan var din opplevelse i dag?