Enoteca: Hygge med variasjoner

Maten varierer i nivå, men service og hygge er på plass i nye Enoteca ved St. Hanshaugen i Oslo.

Det er mye som skiller avleggeren Enoteca i Colletts gate fra storesøster Enoteca i Bygdøy allé. Blant annet fraværet av storesøster, eller rettere sagt Sissel Kvello, som med sin legendariske gjestfrihet og erfaring, samt evne til å lese gjester, gjør selv et hverdagsbesøk til en fest.

Og mens lokalene i Bygdøy allé er intime på grensen til det trange, er de i Colletts gate store, og det er høyt til taket. Interiøret har også en helt annen karakter – Colletts gate er mer av en nabolagskafé, med mange uteplasser, og har røffere og mer ungdommelig stil.

Mye ligner også. Man serverer enkel, italiensk mat og snacks, byr på en rekke gode viner på glass og enda fler på flaske, og lar gjestene ha fokus på hverandre. Et enkelt men egentlig uslagbart konsept. Hvis det utføres godt nok. Det må være kvalitet i alle ledd.

Litt mer om lokalet: Da man overtok og pusset opp etter Colletts Café, burde man kanskje spandert på seg bedre belysning over bordene. Det blir nokså dunkelt. Vi spiser jo også med øynene. Akustikken er gjallende.

Vår servitør denne kvelden var kyndig og vennlig. Det tar noe tid å få antipasti, og vi blir sittende og se på olivenoljen en god stund. Men så går det slag i slag.

Vi får en luftig foccaccia og gode oliven. Oljen er nydelig. Aiolien har imidlertid for lite hvitløk, og pecorinoen for lite futt; rene goudaosten. Tomatsalaten lignet ikke noen tomatsalat jeg har fått i Italia, med løk og balsamicosirup og ruccola. Selv om tomatene var kjedelige, var mozzarellaen god, men neppe ystet på kjøkkenet her. Vitello tonnato får også bare delvis bestått.

Kalvekjøttet var rosa og pent skåret, men hadde lite smak. Jeg tviler også på at majonessausen av tunfisk og kapers var tilsatt kokekraft av kalven. Sausen var anonym, for tykk og ikke fløyelsmyk nok. Mer av den samme ruccolaen forstyrret bare.

Som seg hør og bør på et enotek – enoteca betyr vinutsalg – var glassene vi fikk gode hele veien. En fin Kerner fra Köferhof fulgte oss under antipasti.

Pastaen med pesto var på sekundet riktig kokt, men pestoen kunne med fordel vært djervere. Hva portobellosopp gjorde oppi den, var ikke lett å forstå. Med sin litt søtlige smak har den ingen ting i pesto å gjøre.

En melanzane alla parmigiana – aubergine med parmesanost – var bitter og dessuten noe for svidd i kantene. Hverken til den eller til pastaen kom det revet parmesan. Men vinene, henholdsvis en Moccagatta chardonnay fra Langhe og en Spanna de’ ginepri fra Nervi, satt bra til.

Vi hadde hørt gode ting om pizzaene, men ville forsøke et mest mulig variert løp. Etter den noe skuffende innledningen var det ikke til å unngå at vi var bekymret. Var dette nok et sånt «italiensk» spisested der man lager maten «alla norvegese», dynget ned i uvedkommende ingredienser og med ruccola i alle ender?

Heldigvis tok det seg opp med hovedrettene. Først kommer vår kyndige servitør med tre smaksprøver på rødvin til oksen og lager litt blindtesting. En Dolcetto d’Alba faller straks gjennom mot de to andre, en Amarone fra Ca’ la Bionda og en mindre monumental og mer interessant Rosso Piceno fra Saladini Pilastri. Hennes glede over at jeg lander på den siste er uforstilt: Ja! Ikke sant den er best? Den viser seg også å være billigere. Slikt gjør en god vert enda bedre.

Oksekjøttet var saftig, mørt og fint og grillet til riktig grad. Grønnsakene – hvite bønner, aspargesbønner og gulrøtter – var spenstige og velsmakende. Trøffelsmøret ga retten bokstavelig talt en sjy av luksus.

Høydepunktet kulinarisk var allikevel medspiserskens dorade. Fisken var saftig og fin med grønnsaker, urter og fennikelfrø i buken. Denne retten viste hva forrettene ikke bød på, men som er så viktig for det italienske kjøkken: Tydelige, rene og fokuserte smaker.

Alskens frukter i en luftig mascarponekrem var friskt og godt; min tiramisù var stor og flott, og kokken hadde brukt sterk espresso og ikke spart på likøren. Deretter finfin espresso og koselige petits fours. Samt to gode grappe, Balciana og Di Arneis.

Mens Billie Holiday sang de siste gjestene mot sengetid, var det på tide å oppsummere: Tross svake punkter hadde vi hatt det hyggelig og følt oss sett og velkommen fra begynnelse til slutt, så dette er et godt tilskudd til utelivet i strøket rundt Sankthanshaugen.

Kjøkkenet hos storesøster i Bygdøy allé er nok allikevel adskillig mer fokusert og genuint. I Colletts gate trenges et løft før maten kommer på samme nivå som hyggefaktoren.