Restaurantanmeldelse Bon Lío: Flyttevansker

Nye Bon Lío på Løkka har uunngåelig nok mistet noe av magien på veien fra Fredensborg til Løkka. Men det kompetente grunnlaget har heldigvis blitt med på flyttelasset.

Glasset som kom på bordet så akkurat ut som et glass med sprudlende Cava, men viste seg å være en klaret gazpacho – med all smaken i behold. Den dekonstruerte suppen ble avløst av friterte reke- og krabbeboller, sprø og fine med kimchimajones og avruga, samt akkararmer med potet i en lys og lett ostesaus. I drikkeglassene skimret det av en gin tonic-variant med granskudd og sherry, og alt smakte foreløpig lovende og morsomt – altså som Bon Lío.
Men var det Bon Lío?
Da Bon Lío åpnet dørene i La Guitarras lokaler i et knøttlite trehus i Fredensborgveien for fem år siden, kom det et friskt pust inn i Oslos restaurantverden. Om lokalet var lavloftet, var det i overført betydning høyt til taket. Til breddfulle glass serverte en begeistret stab et måltid med djerve tolkninger av tapas/pintxos, og da ting hadde fått gå seg til og glassene ble mindre breddfulle, serverte Bon Lío et av de beste og morsomste måltidene i hovedstaden. Det ble tryllet ved gryter og ved bord.

Det er allikevel ikke vanskelig å forstå behovet for å gå videre – det var smått og upraktisk; forsøket på å utvide med en «Otro Lío» på Majorstuen ble raskt oppgitt, og antagelig hadde ambisjonene møtt en grense. Å endre en vinnerformel er en risikabel øvelse. Men den som intet våger, intet vinner.

En tiradito av havabbor med friterte kapers kom med en salsa verde på basilikum, akkurat passe mye koriander og en touch av grønn jalapeño. Delikate, høvlede babyagurker og en olje med markant smak av sitrongress gjorde dette til en frisk og fin kombo, varm og kjølig samtidig. Like godt var kamskjell i en dashi på söl-tang, tørket bonito-tunisk og Bottarga Borealis, tørket, saltet og modnet rogn fra lofotskrei. Kamskjellene druknet litt i all havsmaken, som hadde brente overtoner, men det var ellers ypperlig.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Skjønt kjøkkenet og servitørene slet med å finne tempo og stemning. Det ble ofte lenge å vente. Kanskje skyldtes det at de velstriglede, nye lokalene er mye større og tar mange flere gjester. Intimiteten fortaper seg naturligvis når det blir mer rom. Det elegante interiøret ligner til forveksling på andre, generisk moderne spisesteder. Det blir mindre særpreg og vanskeligere å trylle. Bon Lío betyr noe sånt som «et salig rot», men hvor var det fruktbare kaoset? Det var som om personalet mistet kontakten med hverandre og med gjestene. Her må man jobbe mer med kommunikasjonen og magien.
Den grillede sjøkrepsen var uspiselig. Den var ikke bare melen, den var grøtet, og det er sånt som kan skje, selv om det ikke bør skje. Langt bedre var torsk i en intens sudado på grillede torskebein. Det var veldig godt, passe hot, og torsken fikk spille hovedrollen. Spisefølget, som ikke skulle ha kjøtt, fikk den allikevel med sprøstekt kyllingskinn, og tallerkenen måtte selvsagt ut igjen. Men på dette nivået, også prismessig, skal begge tallerkenene serveres påny, samtidig.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Pannestekt piggvar med forbilledlig sprøstekt skinn kom med klaret, brunet smør og en puré av gulrot tilsmakt med kaffe. Dette var kreativt og godt, men nå befant vi oss sant å si nokså langt fra konseptet med utvidede varianter av tapas som Bon Lío opprinnelig bygget på. Egentlig var vi vel nå i siste halvdel av et langt streitere restaurantmåltid. Inntrykket ble bekreftet av retten med Iberico-svin i en romesco-saus, som var helt patent, mens det på andre siden av bordet kom ishavsrøye. Vår vennlige servitør gjorde et visst nummer av vinene han trakk opp til oss i siste halvdel av måltidet, men famlet like mye som han traff – ikke minst var rødvin til ishavsrøye en total bom. Ostene var kjøleskapskaldt uinteressante – en Brillat-Savarin var utmerket, men de spanske ostene falt igjennom. En is på rødbet, lakris og yoghurt reddet mye av æren i avslutningen, og brødpuddingen med is og myk marengs likeså.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Nostalgi er ikke noe brukbart utgangspunkt for en anmeldelse. Men jeg vet hva Bon Líos kjøkken og stab egentlig er i stand til, og her er det et stykke igjen til man har funnet formen og formelen. Den nye vinnerformelen.

Lese mer? Her finner du alle våre artikler!