Mathallens Von Porat: Ikke nok til gull

Von Porat viser god slagkraft, men stakkato fotarbeid i Oslos nye matarena.

Det er med forventning i steget vi nærmer oss Von Porat. En nordisk restaurant med overblikk fra mesaninen i den nye Mathallen i Oslo sentrum. Forhåndsomtalen og stedets egen nettside bærer bud om en restaurant etter mitt hjerte: Råvarer i sentrum og nytenkning rundt velkjente smaker.

Foruten at Von Porat er et kult navn, er jeg ikke sikker på hva stedet har med den gamle tungvektsbokseren med samme navn å gjøre. Fotarbeidet eller slagkraften, kanskje?

Vi venter oss og i alle fall en knockout.

Plasseringen på et slags galleri over Mathallen byr på spennende arkitektur og særegenheter i den gamle verkstedshallen. Lokalet er smalt, og tettpakkede småbord leder blikket mot et åpent kjøkken i enden. Rommet er luftig og uformelt.

Vi sitter riktignok med en følelse av at utsikten nok er bedre til lunsj. En summende blanding av livsnytere og travle middagshandlere hadde vært bedre enn kveldens torghandlere som skramler med låsen på vei hjem til middag.

Menyen til middag er kort.I beste fall konsis. Det er ikke et mål i seg selv å ha all verdens retter på menyen, men vi føler oss litt inneklemt med kun to firerettere å velge mellom. Spesielt siden den ene er vegetarisk.

Likevel er det flere råvarer vi drar kjensel på. Skrei og rotgrønnsaker er godt i sesong, og svineknoke med gulrot og pølse gleder en vestlending. Fyrstekake har jeg ikke sett siden sent syttitall, og det skal godt gjøres å gjøre den verre enn barndommens varianter.

De fire rettene er i hovedtrekk som lovet. De er moderne tolkninger av retter og smaker fra barndommen. Retter som har sterk kulturell forankring og som krever mot å relansere.

Enda modigere er kjøkkensjefen,som har gravet hest som første og eneste forrett. Hest er nydelig, men kontroversielt. Utover overmot er det tydelig at kjøkkenet behersker det de setter seg fore. Rettene er i tillegg konseptuelt gode ideer og holdes kun tilbake av små detaljer.

Jeg er hverken glad i eller redd for hest og setter stor pris på det nærmest rå hestestykket.

Servert med rug og syltede grønnsaker, er det et godt bekjentskap. Det er flere kontraster i teksturene og fin smaksbalanse.

Etter hvert får vi vel mye syltede elementer gjennom menyen, men i denne retten er det akkurat nok. En annen favoritt er svineknoken med en urøkt pølse, kålrotpuré og grønnkål. En fin presentasjon og vellykket nytolkning av en vestnorsk klassiker, som har akkurat nok respekt for originalen.

Skreien når dessverre ikke opp til samme nivå. Presentasjonen er pen, men fisken er for salt. I tillegg er den dyre råvaren trøffel helt unødig.

Trøffel med torsk er vanligvis en sikker vinner. Her blir smaken borte og når de tynne flakene av trøffel i tillegg ligger skjult tilfører det retten ingenting.

Den største skuffelsen ligger riktignok i servicen, som er famlende og slapp. Det er en hårfin balanse mellom å være uformell og ukonsentrert. Her faller våre servitører for ofte ned på feil side.

Med kun to forhåndsbestilte bord er det ikke for mye å vente at alle servitørene vet hvor gjestene skal sitte eller at den vinansvarlige på kvelden vet hvilke viner som er tilgjengelig på glass. I tillegg tar det veldig lang tid mellom rettene i et halvtomt lokale.

Lenge har jeg ønsket meg en restaurant som tolker rettene jeg vokste opp med på nytt. Derfor vil jeg så gjerne elske Von Porat. En modig restaurant som tør å lage faste menyer av relansert norsk bondekost.

Dessverre er servicen i beste fall urytmisk og usikker. 1500 kroner for tre glass vin og to ganger fire retter er ikke billig. Og selv om maten i store trekk er vellykket, når ikke opplevelsen helt opp. Nå som hvetebrødsdagene i Mathallen er over, er det lov å vente seg enda litt bedre.

Vi gikk ikke i bakken av Von Porat. Så noen knockout var det ikke.

Anmeldt i VG, 8. mars 2013.