Restaurantanmeldelse av Stortingsrestauranten: De spiser ikke så mye bedre enn deg

Den var åpen under pandemien da alt annet var stengt, og nå setter de ned prisen med to kroner. Men serveres det god mat i Stortingsrestauranten?

I rekken av eksklusive restauranter det nærmest er umulig å få bord på, kan denne kanskje være en av de aller vanskeligste å få innpass på. Du må enten vinne et valg, eller være akkreditert presse for å få innpass. Men har du først vunnet et valg, har du tilgang i fire år.

De gjør det ikke enkelt for seg selv på Løvebakken. Millionlønn, fine frynsegoder og nå en nedgang på kantineprisen på to kroner på en allerede billig lunsj. Det virker tonedøvt når matvareprisene for alle andre er på vei opp. Er dette minten som velter lasset?

Det er to kantiner på stortinget. Stortinget drifter den ene selv og har ekstern tilbyder på den andre. Det er dette som gjør at prisen går ned. Prisen skal være lik på begge, men i fjor var prisen for høy målt mot råvareprisen, så da settes den ned to kroner i år. Ikke en stor sak kanskje, men den er likevel vanskelig å forstå.

Nå skal det sies at kantineøkonomi er et ganske komplisert regnestykke. Noe dekkes av arbeidsgiver, og egenandel betales av ansatte. Noen bedrifter velger å kun trekke skattefordelen som er på 300 kroner fra den ansatte og dekke resten av utgiftene, mens andre har lave egenandeler slik som på Stortinget eller VG-huset. Noen har egne kokker, mens andre henter inn tilbud fra de store kantineleverandørene. Noen skal tjene penger på kantine og mattilbud, mens andre skal ha det til selvkost.

Stortingsrestauranten er navnet på rommet der kantinen ligger. I enden av vandrehallen, den hallen der intervjuer blir gjort av pressen etter debatter og møter i stortinget.

Plasseringen er den beste byen har å by på, og stemningen er god. Det er ikke lov med hverken foto eller sitater fra kantinen. Dette er de folkevalgtes fristed. Det skal være matro.

Og det finnes flere uskrevne regler her, man kan ikke sette seg der man ønsker. Det hele kan kanskje beskrives som en scene fra et fengsel. De forskjellige gjengene har sitt område, man setter seg ikke på bordet der sjefen for den andre gjengen sitter. Da kan det blir bråk. Selv om reprimandene nok er av mindre alvorlig grad her, enn de du kan se i fengselsscener på film.

På menyen står det potet- og purreløksuppe, kylling masala, og chana masala.

I tillegg til varm mat har man salatbar, baguetter, rundstykker og månedens produkt. For tiden er det en indiskinspirert omelett. I desember var produktet koreansk ribbe-vaffel. Den snakkes det fortsatt om. I positive ordelag. 

Brødene er like som de er på andre kantiner, de er kjøpt fra et stort industribakeri. Salat-utvalget skiller seg heller ikke stort fra kantinen i Akersgata. Det er lite som skiller denne kantinen fra andre, bortsett fra andelen folkevalgte og størrelsen på vinduene som vender ut mot paradegaten.

Potetsuppen er ganske tykk, den smaker av potet og purre. Den har en fin syre. Det er en helt fin suppe, selv om sødme fra potet og purre kunne vært mer fremtredende.

Kylling masala er en rett med et mytisk opphav. En historie sier den ble funnet opp i Glasgow da en kunde klaget på en tørr kylling. Kokken, som ved alt hell var satt på en diett som bare inneholdt flytende mat tok valget da kyllingen ble sendt tilbake til kjøkkenet. De tørre bitene ble puttet i tomatsuppen ment for hans egen lunsj, og slik ble chicken tikka masala skapt. Her er sausen i tillegg til meieri og tomat tilsatt kikerter. En lur løsning når det vegetariske alternativet er nettopp chana (kikerter) masala. Risen er luftig og hvit, kyllingen mangler litt av krydderet man ønsker seg og sausen mangler dybden man får hvis man spiser lignende på for eksempel Masala Politics litt lenger opp Karl Johans gate. Nå koster også den litt mer enn 46 kroner per tallerken, men vi vet jo ikke hva prisen egentlig er på maten i kantinen her på Stortinget.

Det er ikke dårlig mat man får i den eksklusive restauranten, den er helt god, hvis man går for varm mat. Prisen er det heller ikke så mye å si på, men er man av den storspiste typen kan det nok hende at akkurat porsjonen med kylling og ris fremsto som i det minste laget.

Ifølge en kilde ble det stønnet oppgitt over VGs evne av å skape hønsefrikassé av fjær, men når det kommer i rekken av egne mer eller mindre alvorlige feil, er det den lille minten* som skaper eksplosjonen.

Når matprisene er på full vei oppover, kunne det kanskje vært lurt om vi alle kunne hatt en edruelig debatt om hva maten vår faktisk koster, på restaurant, i kantine og hjemme. For den er langt mer komplisert enn det vi forestiller oss, og det er viktigere enn noen gang at vi forstår og diskuterer hvordan vi skal fø oss fremover. Da hadde det vært lurt om også folkene på tinget hadde hatt realistiske forhold til pris på mat produsert og servert av folk på restaurant.

Men en ting er ganske klart. De spiser ikke så mye bedre enn deg. Det er jo en slags trøst.

*I Monty Pythons «Meaning of life» kommer en mett tykk mann vraltende inn i en restaurant der personalet umiddelbart finner frem bøtte og vaskeutstyr, mannen bestiller alt, spyr opp alt og gjentar det hele. Servitøren gir seg ikke og gildet avsluttes med en liten mint. Minten er det som skal til for at mannen eksploderer.