Restaurantanmeldelse av Peppes Pizza: Litt av alt for alle

På de travleste dagene står køen fortsatt ut på gata på enkelte av landets mest sentrale Peppes Pizza-filialer. Men det hadde jo ikke gjort noe om pizzaen var bedre.

Peppes Pizza har vært en del av det norske restaurantlandskapet i over 40 år. Det som begynte som et enkeltstående spisested på Solli plass i 1970, har vært gjennom mang en endring i eierstruktur og organisering siden. Men i restaurantene har tiden nesten stått stille. Pizzaen er til forveksling lik slik den en gang var, og interiøret som var retro allerede i 1970 er med få unntak uforandret. Det er noe trygt og forutsigbart med slike etablerte, trauste institusjoner selv om maten gjerne har litt å gå på.

Noe er det i alle fall som lokker. Etter en heseblesende formiddag langs Karl Johans gate få dager før jul, går vi inn på Peppes godt etablerte avdeling i Stortingsgata. Men køen av folk som venter på å få bord fyller hele inngangspartiet. Vi er både sultne og frosne, og tar en kjapp beslutning om å prøve lykken på avdelingen på Skøyen, i nærheten av butikkene der de siste matvarene uansett skal handles inn før jul.

Her er det ingen kø. Dette mindre og langt mer moderne lokalet er grunt og bredt med en betjeningsdisk tvers overfor inngangen. Pizzaer som hentes for å nytes annetsteds er nok i større grad en del av forretningen her. Lokalet er luftig med store vinduer fra gulv til tak langs hele fasaden og sittegrupper med myke benker på begge sider av disken, samt med ytterligere sitteplasser på en liten mezzanin. Likevel er det umiskjennelig Peppes. De mørke trebordene, den skarpe rødfargen som går igjen i menyer og servietter og ikke minst i stearinlysene, har alle vært med siden starten.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Menyen av i dag har i likhet med dette lokalet allikevel gjennomgått en viss modernisering. Peppes har i flere år forsøkt å holde følge med endrede matvaner, uten at man helt har turt å gi slipp på det gamle. Med det resultat at menyen nå består av tretten forretter og salater, fire burgere, en pastarett, seks desserter og flere ulike pizzaer enn nødvendig.

Følg oss gjerne på Instagram: @Godtno

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Det finnes selvsagt ingen kokker som er like gode til å lage alle disse rettene. I stedet for å konsentrere seg om å perfeksjonere et mindre utvalg, bærer det preg av at man forsøker å være litt av alt for alle.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Pizzaen «Even Heavier Heaven», uthevet på menyen som kokkens anbefaling, er slik jeg husker Peppes fra ungdommen. Tykk bunn toppet med masse fyll av middelmådig kvalitet og en tomatsaus med skarp og krydret ettersmak. Nyansene blir selvsagt borte i rotet av pepperbiff, pepperoni og kjøttboller med kraftig smak av hvitløkspulver. Likevel er den egentlig akkurat det den gir seg ut for å være, og på mange måter trofast mot konseptets opphav. Men den er ikke lenger nyskapende eller unik.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

For endel år tilbake lanserte Peppes en serie pizzaer med tynnere bunn som et svar på den generelle skepsisen til gluten og den stadig økende utbredelsen av italienske pizzeriaer i storbyene. Men den jeg prøver med pepperoni og rødløk oppleves markant svakere enn den første jeg smakte på. Kanskje det er fordi manglene i håndverket og råvarene kommer tydeligere frem i denne enklere utførelsen. Pølsen er mer krydret enn den er smaksrik, mens osten på sin side er karakterløs. Bunnen er sprø, men tørr og faller fra hverandre som om den har vært halvstekt eller frosset. En tynn pepperonipizza er det mange andre som får til bedre.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

«Chicken Strips» som er panerte og friterte eller kanskje til og med bakte stykker av kyllingfilet, serveres ifølge menyen med nachochips som vi aldri får servert. Smaksbildet minner veldig om pommes frites-krydder, med mye av smaksforsterkeren MSG, altså natriumglutamat. Filetbitene har fortsatt strukturen og fibrene i behold, men utførelsen som smaken ender opp et ubestemmelig sted mellom McNuggets og hjemmelaget.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Peppes hører hjemme i det særegne segmentet av middelmådige kjederestauranter som så altfor godt vet at trafikken og lønnsomheten ikke styres av hvem som faktisk har den beste maten. På lik linje med alle andre restauranter vi anmelder skal også Peppes vurderes opp mot sine egne ambisjoner. Jeg skulle bare ønske at disse ambisjonene var høyere. At de fant en måte å rendyrke konseptet, holde fast ved fundamentet og samtidig gi avkastning til aksjonærene. Jeg skulle ønske at de kvittet seg med burgere, pasta og annen støy på menyen og igjen forsøkte å lage sin egen variant av den beste pizzaen. Jeg tror nemlig ikke køen i Stortingsgata hadde vært noe kortere om pizzaen var litt bedre.

______________________________________________________________

Premisser for VGs restaurantanmeldelser

Poenggivningen reflekterer en helhetsopplevelse, der mat, service, og stemning bedømmes samlet. Uansett type spisested, blir alle bedømt etter graden av måloppnåelse i forhold til hva som er å forvente ifølge restaurantens sjanger og ambisjon.

Restaurantene blir besøkt én gang, men med fornyet besøk hvis første besøk skulle indikere at det blir gitt terningkast 1. Anmelderne ser bort fra hendelige arbeidsuhell, men forsøker å bedømme helhet og mønstre.

6 angir en usedvanlig vellykket opplevelse, langt over forventet

5 angir en meget god opplevelse, bedre enn forventet

4 angir en god opplevelse, omtrent som forventet

3 angir en skuffende opplevelse, noe dårligere enn forventet

2 angir en dårlig opplevelse med flere feil og mangler

1 angir en usedvanlig dårlig opplevelse med en rekke forhold under enhver kritikk

Merk at bildene tas på en annen dag enn anmelderen er der.