Restaurantanmeldelse av Smia Galleri: Når forventninger brister

Det er om mulig enda triveligere enn før på Smia på Vålerenga i Oslo. Men hva i all verden har skjedd med maten?

Det gamle bakeriet i Opplandsgata formelig tindret i vintermørket. Den nydelig restaurerte bygningen, med lys i alle vinduer og omgitt av idyll på alle kanter, og med en virkelig kunstsmie i den ene fløyen, lå der som et innbydende Vålerenga-eventyr. Dette må være et av Oslos mest særpregede og stemningsfulle spisesteder, midt i et av byens best bevarte småhusmiljøer. Innenfor var det tente lys over alt, det lå hvite duker på alle bord, og det var fullsatt av glade førjulsgjester. Sånt blir man straks i godt humør av, og det får forventningene til å stige.

Forventningene ble ikke mindre ved minnet om forrige besøk, for snart fire år siden, da denne anmelder falt i lyriske staver over maten, som var en Karen Blixen-aktig åpenbaring. Alt var så grunnleggende godt, så vel satt sammen, og laget med inspirert profesjonalitet. Det var et av de måltidene man husker. De eneste minusene jeg noterte den gangen, var småting som lett ville la seg rette på: et ufleksibelt menysystem, en service som var mindre entusiastisk enn kjøkkenet og et vinkart som ikke matchet matens nivå.

Her hadde det skjedd gledelige ting: Det var blitt lettere å kombinere retter fra menyen, servitørene var fokuserte, vennlige og proffe, og det hadde tydeligvis vært jobbet grundig med å sette sammen vintilbud til hver rett. Men hva i all verden hadde skjedd med maten? Noe hadde skjedd. For selv om det var gode ting innimellom, ble dette jevnt over uinspirert, med flere nedturer enn oppturer.

Først fikk vi nydelige små smakebiter av hhv. kyllinglever og gravet røye – ikke noe å si på, selv om ventetiden både før og etter munnfullen falt lang. Brødet var godt og saftig, med pimiento-majones til. Dagens forrett var rekecocktail, og spisefølget slo til, med den luftige, spenstige rekecocktailen med safranmajones fra fire år tilbake i friskt minne. Men akk. Kveldens orientalskinspirerte variant hadde slappe reker omgitt av en lite utpreget og tung majones, mye hjertesalat og noen rekechips som bare virket irriterende. Samt noen granateplekjerner. Soppsuppen jeg fikk var i utgangspunktet god, men kunne gjerne hatt mer syrlighet for å få frem smaken. Kombinasjonen med oksehale var heller ikke heldig. Kjøttet er trevlete, og når suppen er litt grynete, blir det en litt underlig konsistens.

Det hadde tatt femti minutter fra vi kom til forrettene stod på bordet, og nå fikk vi spørsmål om vi ville ha en pause. Det er sjelden et godt tegn. Vi valgte å fortsette. Pausen kom allikevel, selv om det var langt mindre trøkk i lokalet nå.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Min hovedrett var mørbrad av hjort, med hjemmelaget hjortepølse, beter og annet. Selve tallerkenbildet var mørkt og rotete, men det hadde vært til å leve med, hadde bare resten vært i orden. Dessverre var kjøttet kaldt og grått. Pølsa var i beste fall lunken. Rødbet-røstien var daff og svampaktig, kålen likeså. Sausen med multer var bra, de bakte, myke gulbetene smakte godt, men dette ble kjedelig med lite tekstur i tilbehøret. Kveita på den andre siden av bordet var tørr. Og én ting er sikkert: Kveite og bønnecassoulet går definitivt ikke sammen, uansett hvor glad man er i noen av delene. Det eneste som muligens kan ta knekken på kveitesmaken mer enn svovelsmaken fra bønner, måtte være den bitre smaken av rød radicchiosalat, som kokken hadde plassert på toppen av det hele.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Stilton-osten jeg fikk, var på grensen til overmoden, men ostefatet var jevnt bra. Igjen viste Smia at vin nå er noe de tar på alvor, med tre små slurker tilpasset ostene. Noe av æren ble også reddet av en herlig, klassisk diplomatpudding med is på rom og multer, og en mandel- og tyttebærkake med en god, noe søt rømmesorbé.

Allikevel: Her hadde noe skjedd. For anmelderen ble dette en viktig påminnelse om hvor krevende kokkeyrket er, der standarden og inspirasjonen skal holdes kveld ut og kveld inn og vedlikeholdes over år. Kjøkkensjefen på Smia er den samme – og evner i utgangspunktet så mye bedre. Det er bare å håpe at hun finner ny inspirasjon og vender tilbake til gamle høyder.