Restaurantanmeldelse av Happolati: Lekent og oppfinnsomt

Happolati er den mest nyskapende restauranten i Oslo på lenge. Rimelig er den også.

På St. Olavs plass, i nr 2, hvor restauranten som var oppkalt etter Hamsuns fantasiskikkelse Ylajali inntil nylig hadde en av landets få Michelinstjerner, har en verdig arvtaker nettopp åpnet dørene. Denne gang har stedets eiere tatt navnet til Ylajalis far, den bereiste og kreative agenten Happolati som ifølge Hamsuns ”Sult” var mest kjent som oppfinneren av den elektriske salmebok. Det skal vise seg å være et svært treffende navn.

I den gamle apotekgårdens buede spisesal er det tett mellom de små, lyse trebordene. Den gode takhøyden og de mange store vinduene gjør at det likevel føles romslig. De gamle rosettene i taket og de intrikate taklistene har fått bli med videre og føyer seg elegant sammen med bambusplanten i hjørnet og den japanske minimalismen som ellers preger rommet. Det er i det hele tatt et elegant, men uformelt lokale hvor en vil kunne føle seg vel i både jeans og kjole.

Menyen består av ni ulike retter av varierende størrelse. Foruten å kunne plukke én eller flere retter fra menyen etter eget forgodtbefinnende kan vi også velge å spise alle ni, eller fem forhåndsutvalgte retter; disse to siste alternativene gir en lavere pris enn om man skulle bestille like mange retter hver for seg.

Om menyens struktur er relativt enkel å forklare og forstå, er maten straks vanskeligere å definere. Riktignok er den synlig asiatiskinspirert og enkelte av rettene har sitt utspring i Østens gatemat. Men der mange av disse rettene i sine opprinnelige utgaver ofte er slurvete og langt mer karismatiske enn de er lekre, er rettene på Happolati presise og forseggjorte i både gjennomføring og presentasjon. La oss kalle det en oppfinnsom blanding av asiatiske smaker med norske råvarer, tilberedt med pinlig nøyaktig teknikk. Resultatet er i alle fall førsteklasses.

Hva med å lage asiatiskinpirert middag hjemme - på norsk torsk? Her finner du oppskriften!

En av kveldens første presentasjoner, med tørkete kålblader og en majones med gjæret fisk, er riktignok mer kul enn den er velsmakende, men den er da også kveldens eneste skuffelse.

Samtidig med kål-chipsen serveres vi nydelig stekt ytrefilet av okse med fritert villris og en syrlig soyabasert saus som står i fin kontrast til det tørrhengte kjøttets karakteriske, nøttepregete smak. Med i samme runde er en like strålende grillet blekksprut med en eksotisk majones og tynne strimler av skarp, rå ingefær. Retten gis enda en dimensjon av de knasende togarashi- eller chilichipsene på toppen.

Siden får vi to hele sjøkreps som er upåklagelig stekt over einer og servert med skallet på. Kjøttet er saftig og søtt slik denne delikatessen skal være når varmebehandlingen har vært optimal. To par blå latex-hansker følger med slik at vi ustraffet kan spise med hendene. Ved siden av får vi en sterk, men du verden så rik!, sitrongresskarri til å dyppe krepsehalene i. Retten fremstår som mer ny-nordisk enn asiatisk, men mer enn noe annet er den modig og viser en evne og vilje til å blande ulike kulinariske retninger, så lenge det bare smaker godt nok sammen.

Artikkelen fortsetter under sjøkrepsen.

Ny-nordisk? Asiatisk? Vi bryr oss ikke så mye, bare det blir sjøkreps! Alle våre sjøkrepsoppskrifter finner du her!

En biffnudelsuppe er vellaget, men blir anonym i tospann med wontons som er så sterke at leppene etter hvert blir nummen. Heldigvis har disse kinesiske rispastapakkene nok fedme i fyllet til at jeg kan nyte sausens sødme uten å miste ansiktet.

Selv om disse foregående rettene er utsøkte og nyskapende på hver sin måte er kveldens suverene høydepunkt en leken tolkning av peking-and. Her er anden byttet ut med norsk vaktel stekt på skroget før det perfekt rosa brystet er beinet ut og skivet. Likeledes er de tynne pannekakene borte til fordel for noen små, norske lefser, og vårløken som alltid følger denne klassikeren er her fermentert sammen med koriander og kål. Vaktellåret er dyppet i en luftig tempura og fritert. Det hele serveres med limebåter og et lite, håndlaget kremmerhus med chilimajones ved siden av. Mens jeg spiser en lefse med fermenterte grønnsaker og nydelig vaktelbryst føles det som om jeg samtidig peker nese til sjelløse kinarestauranter og hipster-tacosjapper. Retten er like freidig som den er vellaget.

Du kan lage en variant av crispy duck hjemme også! Prøv denne oppskriften!

I tillegg er servicen av ypperste klasse. Den er umåtelig kunnskapsrik når vi trenger det uten at den på noe tidspunkt bli belærende. Samtidig er den diskret tilstede når situasjonen krever dét. Hele tiden er stemningen uformell mens servitøren er faglig stolt uten å bli selvhøytidelig.

Kreativiteten står åpenbart ikke tilbake for noen, men det som gjør Happolati unik er denne oppfinnsomheten kombinert med en smittende matglede og en kulinarisk fingerspissfølelse, som er sjelden i denne smått folkelige prisklassen.Her er det festmat til hverdags og det er like moro som det er velsmakende.