Restaurantanmeldelse av Ostebutikken Bistro: Franske forsøk

Ostebutikken Bistro på Grünerløkka har mange trofaste gjester. Det er lett å forstå, for trivselen er på topp til tross for svingende formkurve på kjøkkenet.

En levende, glad storby kan i grunnen ikke få nok av steder som dette: Små nabolagsrestauranter der man serverer god men upretensiøs mat og setter gjestenes trivsel i høysetet. Det var selvsagt franskmennene som oppfant bistroen i denne formen. Men mens media melder antallet av tradisjonelle bistroer synker urovekkende i Paris og hele Frankrike, blir det stadig flere hos oss.

Opprinnelig var Ostebutikken ved Birkelunden nettopp dét: En liten, fransk osteforretning. De senere årene har den gått over til å bli en bistro, selv om man stadig kan kjøpe ost og andre delikatesser der. Å basere sin eksistens på ost alene kan nok være en utfordring, selv på Løkka, så det var nok et klokt grep av det nye vertskapet. Lokalet er jo ikke blitt større, så her sitter man trangt men trivelig ved runde småbord og kan drømme seg tilbake til sitt favorittarrondissement i Lysenes by. Reservasjon anbefales, for det er rift om plassene.

Og mat og service gjør det iallfall delvis forståelig hvorfor stedet er populært. Spisekartet, nærmere bestemt tavlen der rettene er skrevet opp med kritt, er ikke veldig omfattende. Fire-fem småretter og tre-fire større retter – egentlig enklere enn på en fransk bistro. De fleste vil nøye seg med 1–2 retter her. Men man kan sette sammen et løp selv, dersom man vil lage en helaften. For eksempel begynne med en fjøl med charcuterie, altså alskens spekemat, med nydelig, mør og aromatisk skinke og gode pølser. Eller en rilette, en feit fransk godbit av konfitert og plukket kjøtt, i dette tilfelle and, som godt kunne hatt litt mer konsentrert smak, men som må få bestått.

Mer problematisk var det at så mange av husets viner på glass var utsolgt. Dette ble en utfordring for vår servitør. Tross sin unge alder var hun både kompetent og serviceinnstilt, med blikk for hvert bord og full kontroll, enda hun var alene om å servere. Hun valgte klokt fra den en lille vinpaletten hun hadde til rådighet. Dessuten var hun et kroneksempel på hva vennlighet og humør betyr for at et restaurantbesøk skal bli vellykket.

For vellykket, det ble det, tross ujevne prestasjoner fra kjøkkenet. Når man setter en klassiker som bouillabaisse på menyen i Norge, kan vi jo ikke vente den samme suppen som i Marseille. Men det går vel an å gjøre forsøk på en skikkelig tilnærming. En bouillabaisse skal ha flere sorter fisk, skalldyr og muslinger. Gjerne noen grønnsaker og urter. Samt gjerne rouille som tilbehør, en majones med hvitløk og safran. Men denne suppen inneholdt kveite, blåskjell og scampihaler fra fryseren. Scampihalene var som gummi og kveita var blitt grøtete i konsistensen. Da hjelper det ikke stort at kraften, med et sting av chili, var god. Det var rett og slett ikke noen bouillabaisse – og som vanlig, hjemlig fiskesuppe falt den også gjennom.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Langt bedre var blåskjellene dampet i gryte, store og fine, med god konsistens og god smak på kraften. Man kan velge å få dem servert med smeltet roquefort – vi er tross alt i en osteforretning – og det er jo morsomt, men det blir lett for mye salt ostesmak.

Helt vellykket var derimot en klippfisk-brandade. Den var hverken for tørr eller for salt, tross hakkede oliven i bunnen, men luftig og saftig samtidig, pent gratinert. Også en entrecôte var vellykket, fremfor alt fordi kjøttet var nydelig mørt og saftig, stekt til perfeksjon, og fordi pommes frites var sprø og fine. Dette er en enkel rett med få elementer, så kjøkkenet må passe på at alt er på topp. De grillede artisjokkhjertene var gode, men salaten hadde mange visne blad.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Selvsagt må man ha et ostefat når man later som man er i Frankrike, og restauranten levde opp til sitt navn. Utvalget var utmerket og tilbehøret likeså, skjønt en upasteurisert brie måtte sies å være lovlig moden.

Til slutt satte en deilig panna cotta med sitronsmak et verdig punktum. Den var da også eneste dessert på menyen. Lett og luftig, med fin balanse mellom syre og sødme, og med knust kjeks som knas. Enkelt og presist, med den omhu vi dessverre savnet flere steder underveis.

Lese mer? Her finner du alle våre artikler!