Restaurantanmeldelse av Festiviteten: Solid festivitas

I Sarpsborg holder Festiviteten stand som kulinarisk bastion av det solide og gode slaget. Minimalismen har ikke funnet veien hit ennå, det er sikkert.

«Festiviteten» – selve ordet oser av lokalhistorie, av småbysosietet, av dansegulv og orkester og sangforening og av tider da borgerne til fest gikk med kjole og hvitt, selv i Ytre Østfold. Enhver småby med respekt for seg selv måtte ha en slik storstue, en festivitet, og Sarpsborg har klart å ta vare på sin. Fremdeles er den pompøse bygningen et smykke for byen, stor og monumental.

Monumentalt og stort skulle vise seg å være stikkord også for måltidet i det klassiske restaurantlokalet denne høstkvelden. Men det var andre stikkord, også: Vennlighet og raushet hos betjeningen, for eksempel. Å drive skikkelig restaurant er alltid en utfordring, spesielt på små steder. Festiviteten holder fanen høyt på kjøkken og i spisesal, og det fortjener ros i seg selv.

Omhu for detaljer er viktig, som for eksempel brødet. En nydelig focaccia med løk og et deilig knekkebrød med karve imponerte.

Tagliatelle med taskekrabbe var en bra forrett. Søt krabbesmak og fløyelsmyk pasta gikk godt sammen, mens sprøstekte hvitløkschips ga både knas og mer sødme. Granateplekjerner var i en periode så overbenyttet på norske restaurantkjøkken at de helt har havnet på indeks, men her tilførte de retten syrlighet. Selve sausen, som godt kunne vært mer flytende, var en tanke for forsiktig i smaken. Mer konsentrert kraft fra krabbene ville løftet den.

Kamskjellretten var også litt opp og ned. Skjellene var pent stekt, og nøttesmøret var riktig godt. Purreaske satte en fin, bitter spiss på det hele. Men bliniene, de små bokhvetepannekakene skjellene lå oppå, var for fettete og slappe. Det var en artig idé, men resultatet ikke helt på topp. Menyen lovet løyrom, men den så ikke vi noe til, uten at jeg kan si at det var noe savn. Noen ganger er det bedre med færre elementer.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Jeg skal være forsiktig med å generalisere, men mitt inntrykk er at man på spisesteder utenfor de store byene ofte gjør rettene mer kompliserte enn nødvendig. Det kan ha med publikums forventninger å gjøre, det kan være en arv fra tidligere tider.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Men selv om overdådighet kan være bra, kan det bli for mye av det gode. Som i min hovedrett av hjort: En svært stor porsjon kjøtt, mørt og godt og med masse smak. Og en mandelpotetmos som var virkelig mesterlig både i konsistens og aroma. Og så en sopp. Og så saus. Og så en masse rødbeter, kokte, bakte, i puréform. Og så tyttebær. Og så sprøstekt løk. Og rød sjalottløk. Og oppå dette en jungel av erteskudd. Og så kanskje jeg har glemt noe. Uansett kunne punktum vært satt tidligere, uansett hvor godt hvert enkeltelement var.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Det samme gjorde seg gjeldende for biffen, som var mør og saftig og riktig stekt. Bearnaise-sausen var bra, selv om den var en tanke varsom i smaken. Røstipotetkaken var også flott, luftig og høy. Og så: Mer av alt. Løk og pastinakk, hvitløkchips, høvlede røtter og nok et villnis av erteskudd. Ikke fullt så overlesset som hjorten, men man spør seg selv om hvorfor kjøkkenet gjør det så travelt for seg selv. Skjønt kanskje matcher dette forventingene hos publikum: Festivitet skal tross alt være festivitas. Og solid sådan. Mett blir man iallfall av tre retter her, det er sikkert.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Vinanbefalingene satt støtt til rettene hele veien, og hva de blide og oppmerksomme servitørene ikke måtte vite, spurte de om på kjøkkenet. Der står det åpenbart en kompetent kokk som kan behandle de gode råvarene godt, og som har mange gode ideer, men forsøker å realisere litt for mange av gangen.

Ostene var noe forsiktige i smaken og dessuten kalde. Mandler med sitronhonning, epler med kanel og godt knekkebrød hjalp, og den utmerkede, hvite Fèlsinaen vi fikk til, med søte toner av eple og fersken, ville kommet enda bedre til sin rett om ostene hadde vært to hakk djervere. Dessertene var svært gode: En vaffel med blåbær og hasselnøttis var deilig, skjønt lønnesirupen fra menyen glimret med sitt fravær. Bakte epler med is og små, saftige krydderkaker bød også på mye høstlig velsmak.

Mye av alt, som sagt, men forsåvidt i stil med Festiviteten selv: Et smykke for Sarpsborg.

_______________________________________________________________

Premisser for VGs restaurantanmeldelser

Poenggivningen reflekterer en helhetsopplevelse, der mat, service, og stemning bedømmes samlet. Uansett type spisested, blir alle bedømt etter graden av måloppnåelse i forhold til hva som er å forvente ifølge restaurantens sjanger og ambisjon.

Restaurantene blir besøkt én gang, men med fornyet besøk hvis første besøk skulle indikere at det blir gitt terningkast 1. Anmelderne ser bort fra hendelige arbeidsuhell, men forsøker å bedømme helhet og mønstre.

6 angir en usedvanlig vellykket opplevelse, langt over forventet

5 angir en meget god opplevelse, bedre enn forventet

4 angir en god opplevelse, omtrent som forventet

3 angir en skuffende opplevelse, noe dårligere enn forventet

2 angir en dårlig opplevelse med flere feil og mangler

1 angir en usedvanlig dårlig opplevelse med en rekke forhold under enhver kritikk

Merk at bildene tas på en annen dag enn anmelderen er der.

Følg oss også gjerne på Instagram: @Godtno