Restaurantanmeldelse av Theatercaféen: Forvirrende forestilling

Noen ganger er selskapet og samtalen bedre enn maten.

Theatercaféen på Hotel Continental er kanskje landets mest kjente spisested. Kollega Erik Fosnes Hansen og jeg skrev vår aller første restaurantkritikk herfra. Det var et naturlig førstevalg da han og jeg tok fatt på våre respektive kritikerroller i VG for litt over seks år siden. Riktignok hadde Theatercaféen den gang nylig pusset opp lokalene, men det var noe mer som lokket. Kunstnere og borgere har møttes her over en dram og en matbit i 100 år. Det var et naturlig sted å begynne.

Siden har håret blitt litt tynnere og buksene mye trangere i den travle jakten på det neste store måltid. Så travel faktisk at jeg ikke har rukket å besøke Theatercaféen siden den gang. Lik en klassisk wienercafé er det et sted hvor både plass og tid blir konsumert, mens bare mat og drikke kommer på regningen. Denne tidlige høstkvelden er det flotte lokalet i jugendstil fullt av gjester som ser ut som de har sittet her en stund.

Her er det ikke en tatovert eller ubarbert servitør å se. Her er det fortsatt viktigere å lese sine gjester enn å lese matblogger.

Menyen er omfattende og begynner med snacks som består av små venteretter som grillede soyabønner, «spicy» pommes frites av søtpotet og rekechips med miso-dip. Men om innledningen er asiatiskinspirert er smårettene som følger erkefranske. Her finner du nemlig fransk løksuppe, andeconfit og biff tartar. Som om dét ikke var forvirrende nok, er hovedmenyen såkalt internasjonal med vitello tonnato, pannestekt piggvar, bouillabaisse og grillet entrecôte. Utvalget er faktisk så stort og variert at det står i fare for å bli rotete.

Fikk du lyst på entrecôte? Slik steker du biff som proffene.

Det er så stor forskjell på de ulike delene av menyen at de like gjerne kunne vært fra tre ulike restauranter. Det er ikke godt å si om dette noe identitetsløse repertoaret skyldes et ønske om å gjøre alle til lags eller er en følge av for mange beslutningstakere i planleggingsfasen. Resultatet er uansett retter av varierende kvalitet.

En nymotens krabbekake med kimchi, chilimajones og hjertesalat er konseptuelt svak. Selve krabbekaken er langt fra saftig nok. Munnen snurper seg av den sterke og gjærete kål- og grønnsaksmiksen kimchi, slik at krabbekaken oppleves enda tørrere. Den søtlige chilimajonesen er heller ikke fet nok til å balansere retten.

Krabbekaker med asiatisk vri kan du også lage selv. Her er oppskriften!

Da er klassikeren løyrom med rømme og rødløk på trekantet toast langt bedre. Løken er slurvete kuttet, og siden det er rettens eneste håndverkselement stikker det seg unødig ut. Men smaken er det ingenting å si på. Rognens friske saltsmak støtter seg på rømmens syrlige fedme mens løken gir det hele en behagelig krydret ettersmak. Porsjonen er enorm og forsvarer for så vidt prislappen på over 300 kroner, men begge kan med fordel deles.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Kveldens klart beste rett er grillet ibericosvin med potetmos, marconamandler og chorizovinaigrette. Det er en ordentlig høstrett med kraftig røyksmak fra grillen og mektig fedme fra de pannestekte chorizobitene. Den svake syrligheten i chorizovinaigretten er akkurat nok til å friske opp retten hver gang den står i fare for å bli for tung. Den silkemyke potetmosen har et underliggende nøttepreg fra den spanske geitosten Monte Enebro som harmonerer perfekt med mandlene. Kjøttet er også førsteklasses, men det er fremfor alt komposisjonen og kokkens utmerkede gane som gjør denne retten suveren.

Fortsatt er Theatercaféen et utmerket sted for å spise litt og prate mye mer. De flinke fagfolkene i spisesalen og på kjøkkenet burde få konsentrere seg om å levere høyere kvalitet på litt færre retter. Jeg forstår at det er fristende å lokke en ny generasjon spisegjester med kimchi og edamame, men Theatercaféen burde heller vente til gjestene er voksne nok til å sette pris på en velbalansert rett og den gode samtalen.