Skur 33: Folkelig og kult ved bryggekanten

Digg smak, flotte råvarer og hyggelig stemning har flyttet inn i Skur 33 på Akershuskaia.

I mange måneder har noe vært under oppseiling på festningskaia. Skur 33 ligger på en utstikker, ikke uventet mellom Skur 32 og Skur 34, altså nærmere bestemt rett ved Solsiden. For noen uker siden åpnet dette tidligere havnelageret sine dører, der man byr på en crossover av italiensk og nordisk, med mye vekt på sjømat.

Gode nyheter sprer seg fort, for det var bare så vidt vi fikk bord i det store lokalet. Arkitekten har tatt vare på røffheten fra den tiden sjauere og gaffeltrucker regjerte scenen, samtidig som det er skapt et funksjonelt og elegant rom for uformell hygge. En slags postindustriell trattoria. Det eneste minus måtte være at med tette betongvegger, mange lamper, mye folk og en vedfyrt pizzaovn på toppen, kan det bli i varmeste laget. Sterkere bruk av det flotte ventilasjonsanlegget anbefales. Mye betong gir fort mye lyd, så man kan nok sikkert trå litt varsommere på musikkpedalen.

På mat- og vinsiden, samt når det gjelder service, var vi behørig imponert. Tross bare noen ukers drift og stinn brakke, hadde betjeningen oppmerksomhet og smil til alle. Menyen er relativt rikholdig, noe som kan være problematisk med mange bestillinger, men fungerte meget bra. Prisene er det heller ingen ting å si på. Vi lot pizzaene være, og forsøkte i stedet å danne oss et bilde av ytelsene ellers. En rett eller to vil gjøre de fleste mette, eller man kan gå for ukens treretters, som kan bli til en femrettersmeny. I det hele tatt hadde man ikke problemer med å kombinere forskjellige ønsker, tross trøkket kjøkkenet stod under.

Forrettene var delikate, pent anrettet og med gode råvarer – respekt for råvarene og deres egensmak var noe som preget hele måltidet. En carpaccio av kveite med nypoteter, marinert blekksprut, urter og reddiker, var nok den mest interessante forretten: Fine smakskombinasjoner og vakkert utseende manglet egentlig bare ytterligere små touch av salt og syrlighet for å løftes hakket mer frem. Deilige, grillede sjøkreps smaksatt med henholdsvis ramsløksmør og ingefær- og chilismør kunne likeledes hatt utbytte av enda litt mer distinkt aroma. At Skur 33 også byr på klassikeren reker, loff og majones, er som seg hør og bør på bryggekanten – særlig når rekene er så røde, delikate og spenstige som her, med hjemmelaget majones og loff fra egen ovn. Det er altså slik det skal smake.

Oppildnet av denne flotte begynnelsen var vi spente på fortsettelsen, som helt stod i Italias tegn: Hummerrisotto og spaghetti alle vongole, dvs. spaghetti med små muslinger – en virkelig klassiker.

Risottoen var fantastisk. Jeg kan knapt huske å ha spist en bedre utført risotto i Norge. En prestasjon som bare blir enda mer imponerende når man tar i betraktning at risotto må tilberedes individuelt og at huset var fullt. Toppet med kjøttet fra hummerklørne hadde den ikke bare en rik og velbalansert smak, konsistensen var perfekt og livet opp med knuste, ferske mandler fra Sicilia, som på sin side tilførte herlige, smått bitre overtoner. Min vongole, derimot, kom meget vakkert anrettet på stor og varm tallerken, men viste seg å være et stivnet monument over seg selv. For lite fuktighet og underkokt pasta var hovedproblemene. Kjøkkenet tilbød seg straks å lage en ny, som var helt vellykket. Vi har skrevet det før: Uhell kan skje i en travel yrkessituasjon. Det er i utgangspunktet aldri feilen som er problemet, lakmustesten består i hvordan etablissementet responderer. Her gjorde de det helt etter boka.

For de fleste ville måltidet nå ruslet mot en dessert, men i overmot hadde vi også bestilt hovedretter av kjøtt og fisk. Da de kom bærende på min entrecôte, trodde jeg et øyeblikk at de kom med hele oksen. Det er en av de største biffer jeg kan huske å ha hilst på. Kjøttet var fantastisk mørt, den grillede artiskokken deilig og tomatsalaten fra Hestnes gård var det rene snop: Altså er det mulig å dyrke tomater med smak også her i nærheten av Polarsirkelen! Vi gratulerer! Kjøttet hadde nøyaktig den stekegrad jeg foretrekker, men det kunne jo ikke betjeningen vite, siden de aldri spurte meg om hvilken stekegrad jeg ønsket. Medspiserskens havabbor var patent og god, med grønnsaker tilberedt med den samme fine respekt for råvarene som ellers.

En liten gryte med smaksrik, hjemmelaget pistasj-is utgjorde nådeskuddet for min del, mens man på den andre siden av bordet faktisk hadde plass til å kose seg med enkle, men gode rabarbravariasjoner fra den faste menyen. Oslo har fått et flott valfartssted ved bryggekanten.