Restaurantanmeldelse av Bristol Grill: Juleluksus

Vi tåler at pinnekjøttet koster litt når balansen mellom fett og salt – og den søtlige kålrabistappen – er nok til å gjøre en salig ved bordet.

Etter at Grand Cafe lukket dørene for godt i høst har flere av Grands tidligere julebordsgjester vært på leting etter et annet sted å innta sin julemat. I en hovedstad med stadig færre klassiske spisesteder er nok Bristol Grill et naturlig valg. Det ryktes i alle fall om gode tider oppe i Kristian den IV’s gate.

Selve grillen lyser opp innerst i lokalet, og bak disken er travle kokker i hvite kokkejakker og åpne flammer godt synlig mot rommets mørke bakteppe. Et rom som er ubeskjedent borgerlig med mørkt panel på veggene og solide tunge stoler. Lyssvake og trekkfulle blyglassvinduer rammes inn av lange tykke gardiner, og massive bord med stivpressede hvite duker synker langsomt ned i myke tepper på gulvet. Det minner behagelig om den gang da Hotel Bristol var et storslått overnattingssted for fiffen og er samtidig så langt fra dagens moderne design utrykk som det er mulig å forestille seg.

Menyen kan heller ikke beskyldes for å være spesielt nymotens eller vågal. I tillegg til sesongens tradisjonelle juleretter består den av en håndfull forretter, fem hovedretter, som blant annet bakt kveite med nøttesmør og grillet ytrefilet av hjort med blåbær og viltsjy, før den rundes av med like mange desserter. Menyen er riktignok traust, men likevel velskrevet nok til å skape en forventning om gjennomtenkte retter med godt håndverk og fine råvarer.

Overraskelsen er derfor stor når vi får servert våre to forretter. De er både kreative og lekne retter i lekre presentasjoner. Min andeleverterrin med polkabeter, brioche og en portvin- og rødbetsgelé er fargerik og har en fin variasjon av myke og harde teksturer. Men der presentasjonen er uventet frisk er gjennomføringen skuffende svak. Terrinen er tilsynelatende porsjonert allerede i formiddag noe som har gjort den tydelig oksidert og følgelig grå i fargen. Leveren er heller ikke godt nok renplukket og serveres med flere lange og sjenerende blodårer.

Krabbesuppen med røkt kongekrabbe og bakt purre er heldigvis bedre. Nå er det riktignok en kremet suppe og ikke en bisque, som er suppe jevnet med en puré av skalldyrets kjøtt, slik menyen lovet. Det er snarere en lett, delikat og velsmakende liten suppe som smaker kraftig av kongekrabbe og hvor røyken gir dybde uten å dominere retten.

Den tradisjonelle lutefisken er enda bedre. Selve råvaren er fast og holder høy kvalitet. Det smaker også langt mer ”lutet fisk” enn mye av det du får rundt omkring på landets restauranter i disse dager. Denne markante smaken kan være krevende for uinnviede, men er akkurat slik kjennere vil ha den. Fisken serveres med en passelig tørr ertepuré, sennepssaus og mer bacon enn du strengt tatt behøver.

Slik lager du perfekte pinnekjøttwraps!

Selv om lutefisken er nær fullkommen er pinnekjøttet kveldens suverene høydepunkt. Det urøkte kjøttet fra Stavangers fine slaktehus A. Idsøe har en frisk og tillitsvekkende rødfarge som står i sterk kontrast til den intetsigende grå fargen du ofte ser på pinnekjøttet. Tallerkenen bugner med en nesten vulgær haug av kjøttfulle pinner og en søt, dyp og kompleks kålrabistappe. Potetene er av typen Gulløye som mange hevder er den aller beste til julematen. Men etter at den første biten av herlig fett og salt pinnekjøtt med perfekt tyggemotstand har satt seg fast i tennene, blir valget av poteter kun av akademisk interesse mens man selv blir stadig mer salig.

Dessertene holder samme høye klasse. Både en syrlig og luftig riskrem med rikelig av rød saus og en mektig karamellpudding er åpenbart laget fra grunnen med kjærlighet og gir måltidet en verdig avslutning.

Lutefisk og pinnekjøtt, begge med to serveringer, koster henholdsvis 490 og 475 kroner og en treretter for to med øl og akevitt i julerushet nærmer seg fort 2000 kroner. Men gode gamle Bristol Grill holder fortsatt stand og dette måltidet var markant bedre enn ved mitt forrige førjulsbesøk for nøyaktig fire år siden. Stedets servitører er også profesjonelle til fingerspissene og tilpasser seg kveldens varierte gjester i steget. De utstråler en glede for faget og en yrkesstolthet som jeg dessverre alt for sjelden møter. Så får det våge seg at det koster litt og heller ikke er spesielt kult. Noen ganger er vellaget mat og genuin gjestfrihet alt jeg trenger.

Ut og spise i helgen? Her kan du lese alle våre restaurantanmeldelse.