Nighthawk Diner: Den amerikanske drømmen falmer

Stilige Nighthawk Diner på Grünerløkka vekker liflige minner om USA. Men et flott utseende er ikke nok, mat og betjening må også stå i stil.

På en 17. mai kan det være greit å fastslå at nordmenns forelskelse i Amerika ikke har avtatt, selv om enkelte onkler helst vil få oss på bedre tanker. Vi spiser amerikanskinspirert mat hele tiden, og får av den grunn ofte skjenneprekener, enten de er kostholdseksperter eller gourmeter.

Men USAs mattradisjoner er ikke å kimse av, og de har gitt verdenskjøkkenet både noen godbiter og noen spesielle institusjoner.

For eksempel den klassiske, amerikanske diner, opprinnelig en lunsjkafeteria på hjul, en spisevogn, rett og slett. Etter hvert, da bygningene ble faste, beholdt mange vognpreget med faste seterekker og bord, ofte med buet tak.

En diner er vel å merke ikke en fast-food-restaurant, men et sted der man driver et godt short order kitchen: Et stort utvalg av gode og folkelige retter som tilberedes på bestilling og serveres raskt, spesielt frokost, lunsj og nattmat, samt et bunnløst hav av traktekaffe.

Gründeren Jan Vardøen har gjort mye godt for utelivet i Oslo, og legger alltid mye omhu i atmosfæren. Men det er en særlig fryd å se hvor mye kjærlighet som er blitt lagt ned i The Nighthawk Diner i Seilduksgata.

Her har Vardøen virkelig gjort alt for å gjenskape drømmen om en diner. Den er et komplett stykke americana, med buet tak, glasspaneler, vifter i taket og Wurlitzer-jukeboks.

Innerst i lokalet henger en håndmalt kopi av Edward Hoppers ikoniske maleri «The Nighthawks» (1942), som på norsk best kan oversettes med «Natteravnene», og som viser tre trøtte gjester og en short-order-kokk sent på natt, sett gjennom vinduene til en diner i New York.

Vi drømte om Amerika denne kvelden, med medbragt sulten tenåring. Og menyen var lovende og stor, med alskens amerikansk godt.

Siden det var kveld, styrte vi unna frokostrettene (som sympatisk nok i et strøk med mange festglade mennesker, serveres til alle tider), og gikk for Cajun Chicken, Spareribs og hamburger. En flott Boston cooler til mor, en cola til tenåringen og en Fenway ingefærøl til far kom på bordet. Og så tok ventetiden til.

Interiøret ga jo mye å snakke om, og da vi hadde snakket oss gjennom dinerens kulturhistorie, snakket vi om hvor hyggelig det var at alle så ut til å trives, tross ventetiden, før vi snakket om hyggelige dinere vi har besøkt, for eksempel Good Stuff på 14. gate i New York, og Lucy’s i Celina, Texas, og hvor allting går så fort at… ja. Dette tok sin tid, og satte begrepet short-order på prøve.

Så kom maten. Og det hele ble nå litt leit. Et pluss for at servitøren hadde spurt om ønsket stekegrad på burgeren. Men det hjelper lite når burgeren var helt uten smak og dessuten hard og gummi-aktig i konsistens.

Det eneste som ga litt smak, var baconet og osten. Brødet var sammenfallent og salaten småslapp. En kvart, slanten sylteagurk lå i salaten som en kamuflasjegrønn, døende infanterist. Det var like før den mumlet: «Send this letter to my mother. She will understand.» Pommes frites-en var like slapp, på grensen til det man kaller «soggy», og det er en dødssynd.

Spareribsen var noe bedre, men hadde lite sting og dybde i smaken. Marinaden smakte anonymt søtt.

Kyllingen hadde følge av sprø, grillede grønnsaker, men hadde fint lite cajun-smak. Sausen var også pregløs og litt tynn. Jeg skjenket meg mer ingefærøl for å døyve skuffelsen.

Mens vi ventet på at noen skulle komme og rydde av og spørre om vi ville ha dessert, fikk vi god tid til å spørre oss selv om vi hadde vært uheldig i valgene fra den digre menyen, eller om stedet er offer for sin egen suksess. Også enkel mat skal være god og ha preg – spesielt når det ikke akkurat er amerikanske diner-priser på burgerne og hovedrettene.

Dessertene reddet imidlertid noe av USAs ære, en nydelig og smaksrik pecan pie, et gedigent stykke blåbærpai og byens beste milkshakes trakk stemningen oppover igjen. Kaffen var nytraktet og god.

Nå er det jo ikke bare interiøret og maten som skal stemme, for å lage ekte diner-stemning. Selv om betjeningens uniformer er så genuine at de ser ut som et Supertramp-cover, må også vennligheten være på plass.

Ikke at man skal vente det maniske «How are ya today?», men det er ikke nok at vannet kommer på bordet når vi setter oss, for å få frem den amerikanske gjestfriheten. Et smil skader ikke.

Det var fullt trøkk i lokalet, og betjeningen var stressa. De ble blidere da trøkket sank, men var ofte opptatt med å rydde tomme bord og annet, fremfor å se til om bordene med gjester hadde det bra.

Nei, her er det forbedringspotensial. Vi drømte om Amerika. Men ikke lenger nå. Ikke foreløpig, iallfall.