Restaurantanmeldelse av Piazza Italia

Italiensk restaurant er mer enn rutete duker og mektig mat, det er skrammel og rot også. På Piazza Italia skrangler det av gårde med åpenbart fornøyde naboer. Men maten kan bli mye bedre.

På Piazza Italia fantes det ikke en ledig stol på uteserveringen. Vi ble vist inn, i lokaler som er autentiske på den uperfekte måten. Langt fra møbelsnekkeri med 20 lag med lakk.

Plassen utenfor er inngjerdet. Trikken hviner gjennom svingen. På hjørnet av Frognerparken ligger den lille, lett forglemmelige åpningen Frogner plass.

Det er kanskje mer et trikkestopp enn det er en piazza, slike som de mange italofile av oss drømmer om. Spesielt om våren. Og høsten. Men på sommeren er en plass langt å foretrekke på Frogner fremfor Milano. Den økende temperaturen bidrar til at sommerkvelden ikke bare er lys, nå er den varm også.

Juni er måneden som konkurrerer med julebordsesongen om inntjening for restaurantene. Alle skal ha sommeravslutning, alle skal sitte ute. Hele tiden skal man sitte ute, skåle i glass og dele måltidet. Restaurantene stabler gjester mens de ber om pent vær.

Utenfor sitter frognerbeboerne tett i tett, sammen med selskapet som har sommeravslutning. Her i hjørnet sitter de, de som er ettersalgsserviceeksperter og andre etterservicetilbydere. Det går bra i den verdenen om dagen. Det er skrikende behov sier mannen. Han forteller om jobben på inn og utpust, og så fort han er ferdig med å fortelle om de gode halvårsresultatene skryter han opp restauranten. Her er det god mat.

Det er for mange til bords, og for få på jobb. Det ender med mye venting. Det verste en kan bli utsatt for er uvisshet. Å ikke vite hva som skal skje, eller som i dette tilfellet, når det skal skje, skaper ikke mye annet enn usikkerhet og irritasjon.

Den unge servitøren er svett i luggen, tungpustet og lett flakkende i blikket. Men hun smiler. Hun prøver mens den eldre, mer erfarne servitøren som viste oss inn har sklidd unna, han er fraværende.

Menyen er enkel og gjenkjennelig. Dette er italiensk mat på den myke måten. Men hvorfor er det så mykt når resten av livet er så hardt? Det kan du spørre deg selv, mens du kanskje hyler nedpå en duggfrisk øl i den intense varmen.

Etter kort tid får vi tildelt et bord ute. Så tar alt mer tid. Det har snart gått en time. Det har ikke blitt mindre varmt. Folk er skikkelig glade. Stemningen er på topp. Hunder og folk smiler og logrer.

Så kommer focaccia, nærmest til spontan applaus settes den ned på bordet. Og den er luftig, den har en sprø knasende skorpe. Loffestoffet er putemykt, det er luftig, fett og salt. Det luftige brødet dyppes med hell i en liten skål med en hvitløksemulsjon.

De små bitene treffer gane og tunge med små smell, og er med å dempe den økende sulten og eskalerende irritasjonen.

Vitello tonnato, kalv og tunfisk. Det er land og sjø, det er salt, søtt og rikt. Men her er den rullet sammen og plassert rundt en tallerken med syltede grønnsaker.

Det er lite smak, det er mye søtt, men syren fra kapersbæret bidrar med litt spiss til kalveruladen.

En bolognese med tagliatelle løfter opplevelsen. Smaken er bred, søt og stor. Tagliatellen, de brede båndene med eggerik pasta er godt følge til den rike raguen. Denne skaper nok tilhengere, og det fortjener den.

Etter den oppløftende pastaen, kommer nedturene.

Saltimbocca. Hopper i munnen, betyr det omtrent. Det gjorde ikke det her. Denne munnbiten var død ved ankomst. Det lyse kjøttet var tørt, og badet i olje. At så tynne skiver med kjøtt kan kreve så mye kjevearbeid er sjelden kost.

Og da hjalp ikke tilbehøret stort, for portobellosoppen hadde flott beskjæring, en kompasstjerne, men den hadde overdrevet smak av søtlig eddik, et stikk som tok livet av alt annet.

Men når det kommer til protein, overgikk den neste retten de tynne kalveskivene i tørrhet og skuffelse. Vi snakker samme størrelse som landskampen mot Skottland ga deg.

Så kan man bare drømme seg bort til den nattlige eskapaden Haaland hadde med sin kebab.

Bistecca kan være så herlig. Når kvaliteten er god, og kjøkkenet har gjort sitt. Men det hjelper ikke mye at kjøttet er plukket ut av de beste leverandører hvis ytrefileten er stekt så lenge at selv Donald Trump hadde blitt fornøyd.

Det er tørt, men det smaker av anstendig kjøtt. Det er de samme grønnsakene servert til, de eddikmarinerte soppene. De overdøver det meste av annen smak.

Sammen med kjøttet serveres plassens egen potetpuré. Med bakt hvitløk. Det flyter av fett i pureen. Hvitløksmaken er besk. Men det fremstår som det beste i denne serveringen.

Når desserten serveres kommer kokken ut, han unnskylder seg, for all den tiden det tok. Desserten var på huset.

Avslutningen, en affogato – Espresso og is, og en tiramisu, var begge gode nok, og grunner til å stoppe innom hvis man en gang går forbi. Men skal Piazza Italia klare å utvide klientellet utover alle de fornøyde naboene og stamkundene bør de heve nivået på resten av maten noen hakk.

Da kan det bli bra. For pastaen, den var god og er verdt en tur.

Vil du lese flere av våre restaurantanmeldelser? Ta en titt her: