Klippfisk – den glemte skatten

Klippfisk er det norske kjøkkenets storebror som har kommet hjem fra utlandet med nye klær.

Og nytt navn. Den varianten vi kjenner best, er den oppskriften med tomat, hvitløk, oliven og den type ting, går som regel under navnet «Bacalao».

Ifølge Norges sjømatråd eksporterer vi hele 95.000 tonn klippfisk til utlandet årlig, mens vi hjemme på bjerget ikke setter til livs mer enn rundt 500 tonn – og det er inkludert tørrfisken. Det er besynderlig.

Hva er det med denne råvaren som gjør at den er så bereist og så høyt elsket i utlandet, og så ignorert hjemme? Man blir ikke profet i eget land. Kanskje vi egentlig ser på klippfisk som et annenrangs produkt? Har vi så god tilgang på fersk fisk at vi gir blaffen i den konserverte varianten? Eller kanskje denn tørre fisken ble umoderne da kjøleskapene kom, og den siden aldri har funnet fotfeste.

Men som tilhenger av multikulturalismen vil jeg holde fram Bacalao som en av rettene som best illustrerer at én pluss én er mer enn to. For alle disse utlendingene har tilført fisken vår ting vi ikke aldri har kunnet komme opp med selv, hverken fra naturen eller kulturen.

De beste klippfiskrettene jeg har spist, har jeg fått i utlandet. I Spania og Italia lager de varianter av rå klippfisk, med litt grønnsaker og god olivenolje, og det kan være fantastisk. I Portugal sies det at en god husmor skal kunne 365 oppskrifter. Selv i lofoten får man oftest servert klipp- eller tørrfisk med innslag av verdenskjøkkenet, jeg har spist det med alt fra kapers til sweet chili- og soyasaus.

Men varianten jeg selv alltid vender tilbake til, er også den mest vanlige i Norge. Det er den med tomat, hvitløk, oliven. Og den type ting.

Se video av Jons forsøk på å imponere gjestene på Grorud senter med sin Bacalao-gryte.

Klikk her for oppskriften!