Kjøkkenskriverier: «Kjøkkenet har arr, og jeg liker det»

- Du trenger nytt kjøkken, sier han - Hvorfor det? spør jeg og stryker ubevisst, beskyttende over den arrete kjøkkenbenken.

KJØKKENSKRIVERIER: I denne kommentarserien filosoferes, funderes og deles det forskjellige matrelaterte tanker du kanskje ikke har tenkt før. Først ut er Marthe Reienes (37), journalist på Godt.no, om gamle og nye kjøkken, om baking og terapi.

- Dette er stygt og gammelt. Se her. Ikke bra.

Håndverkeren røsker i løse skapdører og piller på rufsete kanter. Peker på brennemerker i benkeplata.

- Det er ikke bra, gjentar han. – Du må ha nytt kjøkken. Det blir perfekt.

- Men dette kjøkkenet er nytt FOR MEG. Og uansett er perfekt kjedelig, sier jeg.

Han løfter hendene som i overgivelse. Alltid må jeg overdrive.

Jeg ser ikke at kjøkkenet mitt ikke er bra. Jeg ser at jeg har et kjøkken. Den nye leiligheten er så gammel at den ikke har idiotisk åpen løsning mellom stue og kjøkken hvor man ender opp med å verken få slappe av med matlaging eller tv-titting fordi den ene aktiviteten hele tiden vil stjele fokus fra den andre. Kjøkkenet mitt er et trangt, separat rom hvor jeg kan nå alle benkene og alle skapene uansett hvor jeg står i det, og hvor jeg kan være tilstede i det jeg gjør. Et ettfunksjonsrom.

Europamestere i kjøkken

Vi bruker titalls milliarder på oppussing hvert år, ifølge Prognosesenteret. Og aller mest penger bruker vi på kjøkken. Nordmenn bruker mest i Europa. Det er på kjøkkenet vi viser hvem vi er. Teknologien endrer seg kjapt, og vi vil henge med. Jeg har allerede falt av.

Jeg har ikke sett kjøkkenutstyret mitt på et år, det har stått på lager mens jeg har stablet et post-brudd-liv på beina og lett etter ny leilighet. Mor får i oppgave å pakke det ut, hun bretter kjøkkenutstyr ut av silkepapir og lager kjærlig system. Hun trenger ikke forklare hvor hun setter hva, for jeg kjenner kjøkkenet hennes og vet intuitivt hva slags system hun lager. Dørslaget hører sammen med bakebollene, ikke grytene. Termosene står med vasene. Hvorfor? Fordi. Det bare er sånn.

- Du burde pusse ned benkene med sandpapir, sier hun.

Jeg nikker mens jeg tenker «kanskje». Kjøkkenet har arr, og jeg liker det.

Kjøkkenet er en terapeut

Kjenner kjøkkenmaskinen meg igjen etter et år i en eske på et mørkt lager? Vil den bli sur? Bake må jeg uansett, for jeg har lovet å ta med en kake til et middagsselskap. Jeg snakker pent til maskinen mens jeg klapper den over kaldt stål.

Den snurrer i gang uten protester. Jeg knekker egg og fylles av varme. Jeg kommer i flyt. Kjøkkenet fylles av duften av smør, sukkerog sitronskall, mens jeg fylles av innsikt og nostalgi. Kjøkkenet er en terapeut, hvis jeg hadde hatt dette kjøkkenet tidligere, mitt eget rom, så kunne mye vært annerledes. Nå går jeg på rommet mitt, kunne jeg sagt, og så kunne jeg slamret med gryter og knust urter i morter og knadd irritasjonen ut i deigen. Jeg humrer av egen analyse. Alltid skal jeg overdrive.

Vi er på lag, kjøkkenet og jeg. Jeg har dreisen, får mel i ansiktet, baker kake søte, slikker slikkepotten og steker en kake som vokser i takt med min overdrevne tro på egen fortreffelighet. Magien sprekker, noe er galt.

Det lukter svidd. Alltid må jeg overdrive.

Jeg må ut av kjøkkenet, bruker jeg for lang tid der inne så blir jeg tydeligvis en selvforherligende og overfilosoferende eremitt. Jeg trenger folk.

Kaka blir puttet i en veske og fraktet til et middagsbord, jeg deler den med kniv og ringler over søt og glinsende glasur. Den smaker sitron, mormor og barndomssommer, med et hint av svidd skorpe og selvtilfredshet.

Det er det lille knirket kaka trenger. Ellers ville den blitt perfekt, og perfekt er jo som kjent kjedelig.