Villa Paradiso Frogner: Pizzaparadis på Oslo Vest

Oslo Vest har ventet lenge på sin filial av pizzatempelet Villa Paradiso. Frogneravdelingen jobber energisk med både mat og gjester – og lykkes langt på vei.

Da vi kom, hersket det kaos. Det var en knapp uke etter åpningen og restauranten var i ferd med å knele under det enorme trykket av gjester som ville prøve godsakene og som hadde bestilt bord, og gjester som hadde prøvd godsakene, men ennå ikke ville gå fra bordene. I venteområdet ved baren hang kjendiser og frognerfiff som møll rundt en fjøslykt og nå tøt de langsomt ut på alle tilgjengelige flater i den store restauranten. Dertil kom en utgangsdør som ikke ville lukke seg av seg selv og som ustanselig slapp inn iskalde gufs utenfra. Vår italienske hovmester hadde imidlertid ikke tenkt til å kapitulere for overmakten. Med en stemme som etter hvert var blitt påfallende lik Don Corleones i «Gudfaren», kommanderte han sine tropper omkring for å skape orden og forutsigbarhet i kaoset. Og hans tropper lystret. Sjelden har jeg sett et restaurantteam jobbe så hardt og entusiastisk for å bringe skuta i havn. Det må ha vært minst 500 gjester som var ute for å prøve Jan Vardøens nye pizzasted.

Mens de ventet kunne de jo nyte det smakfulle lokalet med art noveau-preg, hyggelig og gjennomtenkt på alle vis. Vardøen er flink med interiør, det har han vist før, nå gjaldt det å se om pizzaen stod i stil og smakte av genuin vedovn og gode råvarer.

Det var dem som måtte vente mye lenger enn oss, det kunne vi fastslå, og ventetid er ikke egentlig noe man skal måtte regne med på en italiensk pizzeria, der leivene med fyll bare skal ha et minutt eller så under ovnens hvitglødende hvelving. Så dette må regnes for innkjøringsproblemer på et sted som var overveldet av det enorme trøkket. Mannskapet var imøtekommenheten og vennligheten selv, hele kvelden. Oliven, mandler og focaccia med aioli kom på bordet forholdsvis raskt, og vi fikk utmerket vin etter servitørenes anbefalinger. Noen forskjellige forretter måtte prøves, som for eksempel en utmerket, frisk og fin chèvresalat med gode kombinasjoner av fiken, avocado og sjalottløk med blader av radicchio, romano, ruccola og spinat. En blandet forrettallerken var kanskje litt uspennende på ostesiden, men parmaskinken og mortadellaen var bra og coppa-skinken fantastisk. En terte med poteter, zucchini og ricotta hadde god egensmak, skjønt mengden gresskarpuré kanskje overdøvet de vare smakene av de øvrige ingrediensene.

Så kom pizzaene. Og de så praktfulle ut. Selv hadde jeg bestilt en «Indiavolata», en sterk affære med pikant pølse. Medspisersken hadde valgt et kjøttfritt alternativ, «Primavera», antagelig i håp om at de kalde pustene fra den ustanselig åpne inngangsdøren skulle erstattes av mer vårlige vinder. Praktfulle, ja, men dessverre: De var ikke ferdigstekt. Dette er sånn som kan skje når mengder av pizza skal ut og inn av ovnen og temperaturen faller. Får man en deigete pizza, skal man si i fra, selvsagt, på samme måte som hvis biffen ikke er stekt riktig. Så vi sa ifra. Don Corleone tok seg til hodet, avfyrte et helt magasin med beklagelser og forsvant med pizzaene. Høylytt utveksling av interessante italienske fraser fulgte i kjøkkenregionene, hvorpå vår redningsmann kom tilbake og forsikret, med den samme, hese stemmen, at pizzakokken ville bli myrdet, så snart arbeidsdagen bare var over. Stemningen var med andre ord akkurat slik vi kjenner den fra de beste pizzeriaer i Italia. Vi gjorde forsøk på å forsvare kokkens rett til å leve, og da de nye pizzaene kom, sprø, gjennomstekte og fine, sa vår venn seg enig i at likvideringen kunne utsettes.

For dette var pizzaer helt etter boka: tynne, gjennomstekte, svakt brente ytterst, og rykende varme. Fyllet var velsmakende og dandert i riktig mengde. Ingenting å utsette på og kvelden var reddet. I det hele tatt så vi hvordan Villa Vests personale nå var i ferd med å innkassere en virkelig arbeidsseier; smilene tentes ved bordene, folk hadde det bra og stemningen fikk det riktige, harmonisk-hektiske anstrøket. På dessertsiden prøvde vi to klassikere. Jeg fikk en cannolo, et siciliansk bakverk som norske filmtekstere av mafiafilmer alltid oversetter med «cannelloni». Uansett: Hverken deigskallet eller det kremede fyllet var særlig vellykkede, dessverre. Det første var ikke sprøtt nok, det andre var grynete. Derimot var tiramisùen helt patent og velsmakende, skjønt den kanskje kunne ha hatt noe mer krem. God espresso rundet av kvelden, Gudfaren vaklet hjemover, segneferdig av utmattelse, og selv ruslet vi mette og fornøyde avgårde, vel vitende om at det blir flere besøk på Frogners herlige, nye pizzarestaurant.