Restaurantanmeldelse: Ingen fest i forstaden

Gamle Tårnhuset på Kolbotn utenfor Oslo har egentlig alle de elementene som skal til for å skape en virkelig vellykket nabolagsrestaurant. Bare synd at det svikter i gjennomføringen.

Straks man kommer ut av Oslo sentrum er det vanskelig å finne gode spisesteder. Det gjelder for drabantbyene i selve Oslo, som det gjelder for forstedene i nabokommunene. Boligområder som huser titusener mangler ofte samlingssteder for alle disse menneskene, i alle fall hvis man mener noe annet og mer enn gatekjøkkener og andre anstalter for halvfabrikata. Enkelte vanningshull finnes nok, men den gode nabolagskroa er merkelig fraværende i norsk suburbia. Det er synd både for matkulturen og for forstedene.

Heldigvis finnes det unntak, og de er alltid kjærkomne og populære. Formelen må, som ellers ved nabolagsrestauranter, være å servere god og ærlig mat, uten unødvendig dilldall, tilberedt faglig skikkelig fra gode råvarer. Menyen bør ikke være for stor, og må samtidig by på noe for enhver smak. Utvalget av drikke bør være anstendig, og prisene ikke altfor avskrekkende. Dertil må stedet og betjeningen evne å skape tilknytning til det lokale publikum og strøkets preg og historie.

Apropos nabolagsrestauranter, tidligere i sommer fikk Son Bryggerhus varme anebfalinger av vår anmelder.

Alt dette, det vil si nesten alt, har restaurant Gamle Tårnhuset på Kolbotn inne. I et herlig, gammelt kråkeslott av en villa, i utkanten av det nokså golde senterområdet Kolbotn Torg, er det lagt oppe til hyggelig og trivelig servering både inne og ute. Lokalene er sjarmerende og nokså stilige, og det er deilig å sitte utenfor en sensommerkveld. Her kommer allslags folk – barnefamilier, vennegjenger, par i alle aldre, samt eldre. Det er altså tydelig at Tårnhuset allerede har funnet den sosiale formelen.

Dessverre sviktet det i matveien. Dagens suppe, en skalldyrbisque, hadde god smak, men fiskebitene hadde trukket så lenge at de var blitt helt grøtete, og de små rekene var blitt harde som viskelær. En terrin av Svartskoggris var en mer vellykket forrett, pent anrettet med karamellisert rosin, syrlig rødløk, gulrot og granateple, samt kantarell. Selve terrinen var utmerket, pen og rosa og med fin konsistens. Restauranten skal ha ros for at den hele veien baserer seg på særs lokale råvarer, der det er mulig, som i dette tilfellet svinet fra Svartskog og sopp fra marka i nærheten.

Høst er sopptid. Alle våre gode oppskrifter med sopp finner du her.

Hovedrettene så bra ut på papiret og bra ut på tallerkenen, og var vel i utgangspunktet gjennomtenkt komponert. Jeg kan godt forestille meg at prototypene på de to rettene vi fikk, egentlig må ha vært gode. En culotte av angus-fe, stekt til 49 grader, samt ditto braisert kjake, høres jo fristende ut, spesielt når den skal bli servert med sopp, sellerivariasjoner og saus med marg. Det stod til og med i menyen at kjøttet var hengemørnet, men særlig mørt var det ikke. At sausen er blank og fin og de øvrige ingrediensene i orden, hjelper så sørgelig lite når kjøttet er steinhardt og kjaken tørr som knusk. Kveldssol forsoner med så mangt, men ikke med ødelagte hovedingredienser, uansett hvor kortreiste de måtte være.

Stort bedre stod det ikke til på den andre siden av bordet. Et stykke slettvar, tilberedt på beinet, så likeledes pent ut, med en grønn og lekker ertepuré, og en salat med eple og fennikel til. Salaten var frisk og fin, om enn fennikelen var nokså grovt og slumsete skåret, men det var ikke hovedproblemet. Hovedproblemet var at skinnsiden av fisken var helt svartbrent, i den grad at det smakte av kull og aske. At potetene var lunkne, hjalp heller ikke.

Et utmerket ostefat trakk oppover, med tre franske godbiter og en norsk Blåmandag som fint kunne hevde seg i kontinentalt selskap. Godt var det også med uslynget honning og hjemmelaget fruktkompott. En diger tallerken med friske skogsbær fra nærområdet var akkurat dét, hverken mer eller mindre, og ble kanskje litt bastant ensformig selv om mascarponekremen livet litt opp. Menyens sitronkake viste seg å være fire smale skiver av butterdeig, med sitronfyll mellom lagene. Pent anrettet med bringebær og myk marengs på siden. Som komposisjon kanskje i enkleste laget, men det var ikke hovedproblemet. Hovedproblemet var at sitronfyllet var for surt, og da mener jeg skikkelig surt, sånn at munnen snurpet seg sammen.

Denne oppskriften på sitronkake balanserer søtt og syrlig helt perfekt. Dessuten er den superenkel å lage!

Servicen var hele veien korrekt, men uten noensinne å bli spesielt hjertelig eller engasjert. Igjen synd, for trivelig betjening som får sine gjester til å føle seg sett og velkommen kan ofte bøte på noen av kjøkkenets synder og redde opplevelsen delvis i land. Servitørens hverdag kan ikke være noen konstant sjarmkonkurranse, men det hører med til et serviceyrke å forsøke i hvert fall å simulere engasjement og interesse for kundene. Her holdt det bare så vidt.

Jeg velger å tro at restaurant Gamle Tårnhuset kan bedre, men får denne gang ikke med min beste vilje til å trille terningen til en høyere poengsum enn tre.

Alle våre restaurantanmeldelser finner du her.
Premisser for VGs restaurantanmeldelser
Poenggivningen reflekterer en helhetsopplevelse, der mat, service, og stemning bedømmes samlet. Uansett type spisested, blir alle bedømt etter graden av måloppnåelse i forhold til hva som er å forvente ifølge restaurantens sjanger og ambisjon.
Restaurantene blir besøkt én gang, men med fornyet besøk hvis første besøk skulle indikere at det blir gitt terningkast 1. Anmelderne ser bort fra hendelige arbeidsuhell, men forsøker å bedømme helhet og mønstre.
6 angir en usedvanlig vellykket opplevelse, langt over forventet
5 angir en meget god opplevelse, bedre enn forventet
4 angir en god opplevelse, omtrent som forventet
3 angir en skuffende opplevelse, noe dårligere enn forventet
2 angir en dårlig opplevelse med flere feil og mangler
1 angir en usedvanlig dårlig opplevelse med en rekke forhold under enhver kritikk