Det beste vår restaurantanmelder spiste i 2020

Det fryktelige året er snart omme, heldigvis. Men alt var ikke forferdelig i år. Det var noen små høydepunkter her og der, og noe smakte også helt fantastisk. Dette er det beste jeg spiste i år.

Bun bo hue hos Dalat café

Min første gjerning som matkritiker i VG var å spise suppe på Da Lat. Der mange foretrekker pho, med den rene oksekraften, går jeg får den litt mer grisete svinesuppen, Hue. Sterk, syrlig og salt. Den har alt du trenger når været er på sitt våteste. Suppen varmer, heler og fornyer kraften i hele kroppen.

Gordita hos Vaquera verde

Smeltet ost, syre og bladgrønt, gjemt inne i en lomme av fritert maismel. Det er quesdillaens større fetter, det er noe av det beste fra Mexico, og du kan få det på St.hanshaugen. Det er ikke dårlig! 

Sjøkrepshale fra Bro og fra Maaemo

Vi er heldige som bor i et land med den beste sjømaten. Og sjøkrepshaler er kanskje det beste jeg kan spise. I år spiste jeg to helt fantastiske haler.

En på Bro, der serveringen var forfriskende ny, og en på Maaemo, som fremsto som en forsterker av alle de gode egenskapene til sjøkrepsens smak og konsistens.

Tortelli hos Bass

Å spise på nye Bass når restaurantene igjen åpnet, var en italiensk nytelse. Tortelli, små pastaknuter fylt med fett svinekjøtt i en syrlig tomatkraft. Enkelt, godt, og deilig.

Cheese burger hos The Vandelay

Denne trenger knapt omtale, men jeg gjentar det likevel. Den beste burgeren i Oslo. Løkkompott, ost og modnet kjøtt. Man trenger ikke mer. Nå får du den også som takeaway, det er godt, for det er fremdeles vanskelig å få bord på Vandelay.

Biff hos Damsgård

I år fikk jeg smake biffen til Damsgård både hjemme og borte. Smaken var en opplevelse begge steder, men tilberedelsen og tilbehøret var langt bedre i Bergen enn hjemme.

Årets store kjøttopplevelse. Smaken, saftigheten og tyggemotstanden sitter klart i minnet og frembringer sultfølelse når tankene streifer innom Bergen og Damsgård.

Tacos hos Breddos Tacos

Breddos taco i mathallen er min foretrukne lunsj på alle dager som slutter på g. Jeg går ikke dit så ofte som jeg ønsker. Til det er betalingen for matanmelderi altfor lav. Det er også svært fullt på den lille tacosjappa i hjørnet i Mathallen, så av og til må jeg vende nesen hjem med uforrettet sak.

Fuqi feipian hos Szechuan Chengdu

Sechuansk mat er kompleks men likevel rett frem. Denne retten av storfemage og storfekjøtt er det mest overraskende, heteste og deiligste kaldretten jeg noen gang har spist.

Sprekkfull av chili og sechuanpepper, med en salt og syrlig dressing, er dette den beste måte å bruke trippet på. Dette er det beste jeg spiste i år. Og det var helt i starten. Jeg skal feire neste år med en stor tallerken fuqi feipian. Retten heter hans og hennes innmatskiver, etter ekteparet som solgte denne for 100 år siden. Direkte oversatt betyr det egentlig kasserte skiver, siden kjøttet består av de billigste delene av kjøtt. Denne retten oppsto som gatemat i det muslimske Hui-distriktet i Chengdu. Å spise denne er kanskje det nærmeste vi kommer en norsk protest mot Kinas oppførsel mot Uigurene.