Kjøkkenskriverier: Kulinarisk konflikt
For en som er glad i mat er måltidene en viktig del av ferien. Smake, smatte, mumse seg gjennom dagene, alltid planlegge neste måltid. Forventningene om nye smaksopplevelser blir like viktige som selve maten på tallerkenen.
I denne kommentarserien filosoferes, funderes og deles det forskjellige matrelaterte tanker du kanskje ikke har tenkt før. Marthe Reienes (38) er journalist i VG og skriver her om mat, forventninger og ferie.
Men det er ikke alltid det går så knirkefritt i virkeligheten.
Det er for eksempel ikke sikkert reisefølget ditt er like besatt av mat som det du er. Kanskje du er på solkysten i Spania og drømmer om lange tapaslunsjer mens den du reiser sammen med helst bare vil kjøpe seg et tørt rundstykke som kan gomles i farten på vei til stranda. Du sitter kanskje og studerer Florida-kartet for å finne autentiske matsteder mens reisefølget ditt utelukkende vil spise ostesmørbrød på en og samme fastfood-kjede til alle måltider. Du har kanskje også vært i Barcelona og grått fordi reisefølget ditt nekter å spise noe annet sted enn Pizza Express mens du vet at det bak hver lille dør i hele byen befinner seg små, gledelige smakseksplosjoner som aldri vil berøre ganen din.
De har sine grunner, disse reisefølgerne. Det er praktisk, eller billig, eller de vet akkurat hva slags smaksopplevelse de vil ha som gjør deres ferie komplett. Men det kan fort bli konflikt når en vil ha Bib Gourmand og en vil ha Burger King.
Noen vil ha all-inclusive, og derfor har jeg testet det en gang, på charterferie på Tenerife. Svære hauger med kjøtt og fisk og pasta og salater og iskaker lå bortover disken som strandede hvaler. (Jeg er sikker på at de også serverte strandet hval). Hundrevis av lett solbrente feriegjester satt og måkte innpå et usannsynlig stort utvalg mat som alt smakte helt likt, et minste felles multiplum av tam smak som alt fra kresne engelske toåringer til matleie tyske 70-åringer kunne enes om. Er dette en gresk lammekotelett eller en meksikansk kyllingfilet? Aner ikke.
Ut og spise i Norge? Her finner du alle våre anmeldelser
Den viktigste ingrediensen som manglet var imidlertid ventetid. Vi satte oss ned ved bordet, fikk en generisk vin på bordet, gikk og forsynte oss av bugnende fat og satte oss ned igjen og spiste. Hele seansen var over på tjue minutter, og det føltes som å bli matet på fabrikk. Etter noen dager fikk vi fnatt, vi måtte bryte oss ut av fabrikkfengselet. Vi googlet oss frem til en bitte liten tapasrestaurant med fire utebord i et smug i nærheten. Og der fikk jeg det jeg savnet: Ventetid mellom bestilling og spising. En liten halvtime hvor man kan nyte atmosfæren og høre på jazzen og betrakte de andre spisegjestene som har lave skuldre fordi de ikke spiser vomfyll i en gigantisk kantine.
For all del: Det finnes folk som synes all-inclusive fantastisk, de slipper å velge, de slipper å vente på maten, alle finner noe de liker, de slipper å be om regning, og mat og drikke er alltid innenfor rekkevidde.
Les også på VG reise: Dette er inkludert i all inclusive
Men dette var noe befriende annet. Jeg husker ikke hva vi spiste, bare at det var et måltid som tilfredsstilte alle sansene og at ingen av rettene ble servert i haug.
Matfokuset på reise kan gå for langt. Da jeg for noen år siden reiste på gourmettur med gode, matglade venninner til London, var alle restaurantbesøkene planlagt til minste detalj i forkant, vi spiste oss gjennom asiatiske hipsterrestauranter, afternoon tea, brunsjer og kaker og dumplings og grillet akkar som den lille larven aldrimett på speed. Vi hadde glemt å legge inn tid til å bli sultne, og da vi kom hjem hadde alle klærne blitt for små og jeg var ikke sulten igjen på en uke. Noen ganger er det kanskje ikke så dumt å bytte ut den lange lunsjen med et rundstykke i hånda.