Ti ting du kanskje ikke visste om lefse

Lefse – eller kling – er en stor del av norske mattradisjoner. Og det finnes antagelig like mange oppskrifter på lefse som det finnes oppskrifter på kjøttkaker i brun saus.

Det er ingen fasit på hva en lefse egentlig er. En lefse kan lages på potet eller hvetemel – eller begge deler. Den kan serveres med salt pålegg som en snack, som tilbehør til middagen eller med sukker og kanel som dessert. Den kan være rund, firkantet eller åttekantet. Og den er kanskje aller beste når den er fersk. Eller når du har gått langt i fjellet, og kommer frem til turisthytta og får deg en Vestlandslefse med smør, sukker og kanel.

Nå kjøper vi helst ferdigstekte lefser i butikken. Men visste du at før i tiden fantes det egne bakstekjerringer som hadde ansvar for å sikre bygdas forråd av lefser og flatbrød? Eller at:

1. Lefse var opprinnelig festmat. Det var flatbrød som var hverdagbrødet, lefsa sparte vi til de store anledningene som jul og bryllup.

2. På Østlandet er lefse oftest det samme som en lompe, altså en tynn potetkake som fylles med pølser eller annen salt mat. På Vestlandet og i Nord-Norge brukes lefse oftere om søte, tynne hvetekaker, som gjerne fylles med smør og sukker eller brunost - disse lefsene kalles også kling, lems eller klenning.

3. Klining av lefser vil si å smøre halvstekte lefser med en blanding av enten egg og melk eller smør og sukker, slik at de blir myke. Etterpå steker man lefsene ferdig.

4. Forløperen til lefsa var brauðisken, som betyr «brødtallerken» - det var en flat kake på omtrent 30 centimeter som var laget av mel, salt og vann og ble stekt på en stor stein. Brødet ble siden brukt som en tallerken man la kjøtt eller fisk oppå.

5. «Vestlandslefsa» er kanskje Norges mest berømte lefse. Det var Inger Bøe fra Os som stekte den første Vestlandslefsa, og hennes sønn som startet fabrikkproduksjon av godbiten i 1959. Vestlandslefsa ble produsert på vestlandet helt til 2012, da produksjonen ble flyttet til Lierne i Trøndelag. Men lefsa har beholdt det opprinnelige navnet.

6. Det finnes andre regionale varianter av lefse, som ligner på «Vestlandslefsa»; Møsbrømlefsa kommer fra salten og serveres med brunost og rømme, Krinalefse er også fra Nord-Norge og kommer med gomme, en slags søt ost. I Buskerud spiser de kling, som er løvtynne lefser med smør og sukker.

Lefserull passer perfekt som en smårett til velkomstdrinken eller som en litt let forrett, prøv denne varianten med rakfisk, eple og purre – det er en virkelig vinner.

7. Man tror at lefsa rett og slett ble til av praktiske årsaker. Da kvernhusene kom i bruk på 1200-tallet, fikk man plutselig tilgang til store mengder malt mel, som måtte oppbevares. Det var mye lettere å oppbevare store, tynne flak med flatt brød enn store sekker med mel - når man spiste flatbrødet dynket i vann, kalte man det lefse.

8. Lefse skal stekes på takke. En takke, eller en bakstehelle, er en plate man bruker til å steke mat på. Før la man takken over åpen ild, men i dag finnes det takker man kan bruke på komfyren eller som bare trenger å kobles til elektrisk strøm. På en takke kan man steke lefser og flatbrød, men også sveler og lapper og pannekaker.

9. Poteten kom til Norge på 1800-tallet og da begynte man å lage lefse på knust potet. Det var mye lettere å dyrke poteter enn hvete i Norges karrige landskap, og knuste, kokte poteter kunne brukes istedenfor mel i mye tradisjonell, norsk mat som blandt annet grøt, brød og raspeballer.

10. Det er mange land som har sin variant av lefse: I Mexico spiser de tortillas, som er tynne lefser laget av hvetemel eller maismel, de brukes blant annet til enchiladas og burritos. I Russland steker de blinis, de er laget på bokhvete og skal være veldig små - og helst serveres med smetana (den russiske varianten av crème fraîche) og russisk kaviar. I India lager de roti, flatbrød på hvetemel som brukes både til frokost og middag - og gjerne istedenfor bestikk. Og i Romania lager de «foaie», søte lefser som helst spises lag på lag med sitron- og vaniljekrem mellom lagene.