En mandolin til begjær - og besvær
Det er ikke bare å kjøpe et flott kjøkkenredskap og på magisk vis bli en mester på grønnsakskutting.
Kjøkkenskriverier: I denne kommentarserien filosoferes, funderes og deles det forskjellige matrelaterte tanker du kanskje ikke har tenkt før. Maria Tveiten Helgeby (27) er journalist på Godt.no, og skriver om den evige lengselen etter alt som kan gjøre deg til en mesterkokk.
Bak disken i et glassmonter stod de. Sperret inne som premiehester. Løsningen på alle mine kulinariske problemer.
En gretten dame bak kassa plukket fram to jeg pekte på og la dem foran seg.
«What’s the difference?» spurte jeg og så på dem med ærefrykt.
«I don’t know. One is cheaper?» svarte hun irritert.
Jeg tok den største til 80 dollar i et rush av stress. Etter at kortisolnivået hadde senket seg, begynte jeg å glede meg til å finsnitte alle grønnsaker fremover. Aldri mer chunky poteter – her skulle alt bli så tynnsnittet at man kunne se gryta gjennom poteten. Jeg hadde kjøpt min første mandolin, og nå skulle jeg bli boss på kjøkkenet.
Jeg var nemlig i New York i påsken. Min aller første tur over vannet. Og jeg hadde valfartet til Meatpacking District i ens ærend for å dra innom Bowery Kitchen Supplies: En svær butikk fylt med alt fra storkjøkken-bakker og fancy franske kobberkjeler - til mandoliner.
Etter årevis som ivrig Masterchef Australia-seer var jeg lei av å kutte for tykke skiver rødløk. Jeg ville også kunne servere flortynne skiver av ALT: Tomater til tacoen, epler i waldorfen , kål til tonkatsuen. You name it – I slice it.
Vel hjemme pakket jeg ut mandolinen. Stødig, i beige plastikk og med sylskarpe blader. Pakken var dekket av japansk skrift, logoen «Benriner» og en kokk med høy hatt. Han så veldig proff ut. Jeg gledet meg, og så for meg grønnsakene fly. Jeg skulle «wow-e» gjestene med mine fancy fyrstikktynne pickles.
Jeg hadde festet et ekstra blad på mandolinen så testgulroten skulle kuttes i tynne strimler. Samboeren stod spent bak og fulgte med mens jeg satte min første gulrot mot mandolin.
«Nå skjer det!» sa jeg ivrig, og førte gulroten raskt ned mot bladet, før den stoppet bastant og ikke var til å rikke. «Hm,» sa jeg og presset gulroten så hardt mot bladet jeg bare kunne. «Det var rart,» sa samboeren.
Jeg prøvde en vårløk, og grep tak med fingrene og raspet løs så vårløken fløy. «Jeg må slutte før jeg kutter meg,» tenkte jeg akkurat da jeg kuttet meg, og en lefse av hud klistret seg trist til undersiden av bladet. Mandolinen stod i fred noen dager etter det.
Men jeg skulle ikke la litt tapt hud skremme meg fra å bruke den langreiste og kostbare mandolinen. Uken etter skulle jeg sylte rødløk til en poke, og la løken til bladet. «Utrolig hvor mye enklere det er å kutte kjapt med mandolinen uten beskyttelsesdelen,» tenkte jeg, og skar av en svær bit med hud.
Den er litt som de litt for dyre danseskoene jeg måtte ha da jeg var 14 - som jeg var sikker på at var løsningen på stive muskler og keitete bevegelser; Det er ikke bare å kjøpe et flott kjøkkenredskap og på magisk vis bli en mester på grønnsakskutting. Du er plent nødt til å øve.
Mandolinen har ikke blitt brukt så mye siden poken og den syltede rødløken. Jeg elsker den fortsatt, men den har fått plass i skapet ved siden av kullsyremaskinen fra 2014. Jeg har betalt min pris i kutt og sår.
Jeg øver i ny og ne hvis jeg kjenner meg ekstra inspirert etter en episode Masterchef. Rødløkskivene blir gradvis tynnere - og snart har jeg fått all huden min tilbake også.