Restaurantanmeldelse av Huy Tapashi & Noodles: Fomlende fusjon

Det asiatiske spisestedet Huy Tapashi & Noodles lover små smaksbomber fra det koreanske og japanske kjøkken. Men ikke alle fusjoner smaker like godt.

Hotelmagnat Conrad Hilton sa en gang at de tre viktigste kriteriene til et vellykket hotell er beliggenhet, beliggenhet og beliggenhet. Det samme kan ofte sies om restauranter.

Midt mellom to av landet best besøkte restauranter, Cafe Sorgenfri og Beach Club på Aker Brygges Bryggetorg, ligger det et lite lokale i dødens posisjon. Her blomstrer det stadig opp nye spisesteder like fort som det forrige visner. Da Tao ble borte etter kort blomstring, sprang Huy frem som siste skudd på stammen. Er det bare beliggenheten som gjør at disse stedene ikke lykkes?

Under den kalde desemberhimmelen velter stedets store uteservering seg utover som et ensomt minne om sene sommerkvelder. Men selve spisesalen er langt mindre enn hva utearealet gir inntrykk av. Det er godt utnyttet med en kjøkkendisk langs ene langveggen og en bardisk til servitører i enden av lokalet.

Huy er et moderne pan-asiatisk spisested med pulserende rytmer i høyttalerne. Menyen lover å servere tapashi eller som de selv, litt forvirrende, forklarer det: «Små retter med en blanding av fusion (engelsk for blanding) sushi, asiatisk tapas og nudler.» Slike menyer med små smaksbomber med inspirasjon fra Østen er i tiden. Det krever imidlertid fokus å blande flere slike sterke mattradisjoner til en harmonisk miks.

Foruten kokkens åtte utvalgte retter til kroner 748,- byr menyen på tretten ulike tapashi, hvor godt over halvparten er fra havet. Deretter følger et utvalg av « Asian bun burgers», som er husets eget navn på gua bao, eller steamed buns om du vil, en taiwansk gatematrett som består av langtidsstekt kjøtt med tilbehør i et mykt og søtlig stykke dampet brød. I tillegg tilbyr de fem ulike nudelretter både med og uten kraft, samt en håndfull desserter.

Men maten klarer aldri å vekke samme spekter av sanseinntrykk som musikken. Ceviche av yellowtail, en japansk tolkning av en latinamerikansk rett der rå fisk marineres i sitrus, er pent presentert på eksotisk tallerken med tynne skiver av reddik og friséesalat. Den er enkel med et beskjedent smaksregister, uten nok kontraster. Likevel er det isolert sett en god, om enn forsiktig, ceviche. Vi prøver også lakseceviche, men den er dessverre enda tammere og kommer kjøleskapskald til bordet. Side om side blir disse to rettene intetsigende og skuffende kjønnsløse.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Enda verre er kylling karaage, en japansk teknikk hvor kjøttet først marineres i soyasaus, hvitløk og ofte ingefær før det dekkes lett av hvete- eller potetmel og friteres. Her er den helt uten «trøkk» og smaker verken marinade eller annet. Det blir bare en kyllingnugget med et navn som er vanskelig å uttale.

Lag asiatiskinspirerte kyllingnuggets hjemme - det er enkelt og billig!

Jeg har ennå ikke gitt opp håpet og et utvalg av fire ulike gua bao lokker frem min indre hipster. Jeg vet ikke om noen andre steder i Oslo som har et så variert utvalg av steamed buns, så hvis de er gode skulle det være verdt et besøk i seg selv. Vi bestiller grådig to av hver.

Heldigvis har alle godt med fyll og rikelig av garnityr selv om jeg savner markante asiatiske smaker som shiso, kimchi og ingefær. Svineutgaven er suverent best med hardt stekte tynne skiver av svinenakke og en frisk chilimajones. Dessverre serveres oksevarianten med det som oppleves som en halv karbonade pluss at den inneholder kylling, den kommer med nuggeten fra tidligere i måltidet. Hipsteropplevelsen blir derfor hengende et sted mellom skuffende og akseptabel.

Vi avslutter med en bolle ramen, en japansk nudelsupperett som ble importert fra Kina tidlig på 1900-tallet, her servert med oksefilet, hverdagslige grø nnsaker, et overkokt egg og en oksekraft så tynn og smakløs at både Keiser Meiji og Formann Mao ruller seg rundt i sine respektive mausoleer.

Ramen er i vinden som aldri før - det tar litt tid å lage, men er definitivt verdt det!

Selv om menyen inneholder flere gode ideer, oppleves gjennomføringen som usikker og ukonsentrert. Slik er det på Huy; med de beste intensjoner er ambisjonsnivået høyere enn ferdighetene. Resultatet er retter som ofte er for fikse for sitt eget beste. Servicen er heller ikke enestående, kun tidvis tilstede og aldri spesielt gjestfri. Den dyreste retten vi bestilte dukket heller aldri opp, verken på bordet eller på regningen. Med små retter rundt kroner 150 og hovedretter til over kroner 250 er prisene som ellers i området. Dessverre holder ikke maten samme høye nivå. Det er nemlig ikke bare beliggenheten som mangler i Bryggetorget 10.

Skal du ut og spise i helgen? Sjekk alle våre restaurantanmeldelser her!