VGs nye vinekspert fryktet corona: Ville forsikre nesen

Sara Døscher fryktet for luktesansen under pandemien. På et tidspunkt vurderte hun å forsikre nesen.

– Hei! Velkommen, kom inn, roper en lystig stemme.

Dørene inn til Sara Døscher sitt hjem står vidåpne, toner av lystig pianomusikk klinger innenfra. Det er slik hun liker det; et åpent hjem med gjester, middagsbesøk, barn som løper inn og ut.

– Jeg er et sosialt dyr, sier hun.

Det hvitmalte, gamle huset kaller hun «Villa Villekulla». I første etasje bor Sara, mannen Klaus og deres to gutter på tre og syv år. I etasjen over bor et vennepar med deres barn. Epletrærne er nylig beskåret og avkuttede grener ligger i hauger på plenen.

– Hagearbeid er en av mine nye hobbyer, rumpa i været og hendene i jorden. Det er avkobling – jeg elsker det, sier VGs nye vinekspert.

Sara Døscher (39) vier nemlig mye av tiden sin til noe litt annet enn hage. Helt ulikt hagearbeid er det egentlig ikke, for som hun selv sier, vinproduksjon er jordbruk i reneste form.

Allerede som barn at visste Sara at hun ville jobbe med mat og drikke. Hun kunne ikke vente og fikk som 13-åring «endelig mast seg til» en sommerjobb på Lekter’n på Aker Brygge. Onklene hennes sto bak den, og flere restauranter i Oslo.

– Jeg ble født inn i en restaurantfamilie og har vært med på alt fra menysmaking til innredning siden jeg var baby. Restauranter har vært min favoritt-sfære, og klirring i glass og bestikk var min vuggesang. Da jeg fikk mast meg til min første jobb, var jeg ryddehjelp og fikk avrime frysere. Jeg syntes det var helt topp, sier Sara og ler.

Det var kombinasjonen, og kaoset, av mennesker, lukter og smaker som virket forlokkende.

– Måltidet, det å sitte sammen, enten det er rundt et bord eller på en piknik i hagen, er det fineste i livet. Man senker skuldrene og fokuset er på samværet og samtalene, sier Sara.

Ved siden av skolen steg hun med alderen i gradene. Hun ble servitør, og fikk lære om vin.

– Jeg ble helt paff da jeg forsto hvor mye kultur, historie og nyanser det er i vin. Jeg fikk dilla.

Sara tok utdanning innen restaurant og måltidskunnskap med fordypning i vin, og ble sommelier.

– Da jeg var ferdig utdannet skulle kjæresten min, som nå er mannen min, og jeg bare ta et eventyr-år i Brasil. Du vet, sparke fra oss litt før vi skulle hjem og begynne i trygge, seriøse jobber. Men vi ble værende i syv år.

I Brasil fikk paret meningsfulle jobber som de ikke ville forlate. Sara jobbet med vinimport i millionbyen Rio de Janeiro.

– Jeg dro rundt på restauranter og hoteller for å lære ansatte om vin og innså at vinformidling – dét er det jeg vil drive med. Å forklare og se mestringsfølelsen og gleden til folk når de lærte om vin var så fint!

Tilbake i Norge etter over syv år på Sør-Amerikansk jord, begynte Sara å holde vinkurs før hun senere fikk jobb i Vinmonopolet. I salen på ett av vinkursene satt en viktig gjest, en dame fra forlaget Gyldendal.

"– Hun kom opp til meg og sa: «Jeg har brukt 50 år av livet mitt på å prøve å forstå vin, nå gjør jeg det. Kan du ikke bare skrive alt det du sa i en bok? Da vil folk skjønne det.» "

Damen ringte dagen etter. Den første boken «Vin til folket» ble til og i fjor ga Sara ut sin fjerde bok om vin. Hun og mannen har også skrevet to kokebøker sammen. Til daglig er han jurist, men ifølge Sara en hobbykokk av rang på hjemmebane.

– Utenom vinen, er mat en stor lidenskap som vi heldigvis deler. Jeg har aldri kjøpt et par dyre sko, men bruker alle pengene mine på god mat og drikke!

Ville forsikre nesen

Sara forteller begeistret om vin – som at klimaendringer gjør at flere områder kan produsere vin, og at interesse og konkurranse derfor øker. Og en bra, tysk hvitvin kan ha en svært lik smaksprofil som en hvit burgund, men koste halvparten på polet fordi den er laget i Tyskland, og ikke bærer den samme anerkjennelsen som den franske.

– Putter man en mynt på meg, så går skravla, sier hun med sitt store smil.

På langbordet vi sitter rundt, ligger et luktesett. Det er 54 små flakonger med essenser av aromaene som finnes i vin, ment for å trimme luktesansene. Sara var så redd for å miste luktesansen av corona at hun vurderte å forsikre nesen sin.

–Uten lukt har jeg ikke jobb. Nesen er mitt viktigste verktøy. Jeg fikk corona, men luktesansen min er heldigvis veldig intakt. Den er nyansert og godt opptrent. Å trene luktesans er som å trene en muskel, sier hun.

Sara suger til seg all lærdom om vin hun kan, og tar stadig utdanninger og kurs. Men ekspert til tross, pretensiøs finnes hun ikke. Hun drikker vin av hvilket som helst glass, og bryr seg ikke nevneverdig om vinens prislapp. Det finnes kupp i alle prisklasser, man må bare vite om dem.

I skapet innerst på kjøkkenet står både vinglass fra Ikea, mer avanserte vinglass og alminnelige kjøkkenglass. Å velge glasset man liker best å drikke av selv, er viktigst når man kjøper egne vinglass. Men skal man få mest mulig ut av en vin trenger den luft. Derfor kan et glass som gir vinen nettopp dette være fint, da får du med deg alle aromaene fra vinen, tipser Sara.

– Men jeg skjønner ikke hvorfor folk har sånn ærefrykt for å velge vin og snakke om vin? Det er noen druer folk har tråkket på, det blir ikke mer nedpå enn det?

– Føler jeg har et ansvar

Med visjonen «vin til folket» har Sara de siste årene holdt vinkurs, skrevet bøker og laget podkast. I VG skal hun hver helg formidle sin kunnskap med samme visjon, og i spalten guide det norske folk til å finne sin vin. Hun skal også dele egne favoritter – de er det mange av. Musserende fra England og Champagne er hun ekstra svak for. Sara vil også ta leserne med på vinturer til for eksempel Prosecco og Portugal, dele kunnskap om druer og vinhistorie.

–Min pasjon er å jakte på vinskattene. Jeg vil fortelle leserne alt det de ikke vet. De drar til Gran Canaria på ferie, men vet kanskje ikke at Lanzarote og Tenerife lager de råeste vinene? Eller hva med Slovenia, Georgia og Azorene?

"– Jeg føler jeg har et ansvar, jeg får smake alt dette i jobben min, og da må jeg fortelle folk om det bra som finnes!"

Dessuten vil hun utvide lesernes vin-vokabular. For det behøver ikke være så kompleks å forklare hva man liker og ikke til ansatte på polet eller på restaurant.

– Det er så mange misvisende ord for å forklare vin, særlig på norsk. Lær ditt eget vinspråk. Det er ikke noe som er feil, det er bare å sammenligne med andre ting. Hvordan liker du at vinen føles i munnen? Lett som en skummetmelk eller fyldig som fløte? Tenk over om du liker bitter kaffe som espresso eller foretrekker latte med sukkerbiter. Sammenlign vin med andre smaker, så blir det lettere, tipser Sara.

VGs nye vinskribent fastslår at hun har drømmejobben. Å formidle vin og alt det innebærer: lukter, smaker, priser, produsenter, kultur, økologi og historie – må være verdens aller beste jobb, synes hun.

Da vi forlater Sara i hennes «Villa Villekulla» skal hun straks ut med sykkelen og hente sønnene fra barnehage og skole, før helgen ringes inn med vennebesøk og fredagstaco. Vin er både hobby og jobb, hun drikker ikke vin fem dager i uken, men nyter et glass i helgene om hun ikke er lei av syre, skarpe dufter og rike smaker, etter arbeidsuken.

Til fredagstacoen drikker hun gjerne kjølig, saftig rødvin.

– Eller øl, jeg er veldig glad i det også!