Kjøkkenskriverier: Diagnose: Skap-kresen

Østers er en opphøyet delikatesse for noen og en slimete, levende gugge for meg.

KJØKKENSKRIVERIER: I denne kommentarserien filosoferes, funderes og deles det forskjellige matrelaterte tanker du kanskje ikke har tenkt før. Marthe Reienes (37) er journalist på Godt.no og skriver her om følelsen av å innse at man er mer kresen enn man tror.

Jeg svelget før jeg hadde spist noe som helst. Foran meg sto et fat med styggpene gråflekkete skjell med mykt, levende innhold. Jeg svelget igjen. Av frykt for å tape ansikt og frykt for rar konsistens.

Jeg liker å tro at jeg er altetende, eventyrlysten og mer enn kapabel til å omfavne nye smaker og nye matopplevelser. Det har vist seg å være min livsløgn. Muligheten til å smake østers hadde vært der en håndfull ganger før, men hver gang hadde jeg vært for pysete. Jeg hadde til og med publisert bilder av østers på Instagram – uten å slurpe i meg en eneste av dem. De ser for rare ut, tenkte jeg hver gang. Og for levende.

Jeg har spist rare ting på reise, blitt revet med av varme kvelder og sjansen til å skryte på sosiale medier; grillet rotte, stekt flaggermus, tarantell sautert i hvitløk, sukker og soyasaus. Men det jeg oftest bestiller på restaurant er maten som passer inn i et venn-diagram hvor den ene sirkelen er mat jeg vet jeg liker og den andre er mat jeg ikke klarer å tilberede selv. Sannheten er noen ganger stygg: Jeg er en skap-kresen (og litt lat) matjournalist som ikke tør å spise mat som ser rar ut. I prinsippet er jeg forkjemper for å bruke hele dyret, ikke bare spise indrefilet, bruke alt, snute til hale. Men i praksis vokser et kyllinghjerte i munnen på meg. (Hvis du steiler litt nå, så husk at i-landsproblemer også er problemer).

Det handler jo bare om vane, så klart. Det som er en deilig porsjon med nytrukne, hjemmelagede komler for meg er et uoverstigelig fjell av grå klumper som en kjempe kunne ha gravd ut av nesa for andre. Grillede gresshopper på spyd er en knasende kveldssnack for noen og et levende mareritt for andre. Og østers er en opphøyet delikatesse for noen og en slimete, levende gugge for meg.

Men jeg vet det jo egentlig, at livet blir rikere når man omfavner nye opplevelser. Og at man kan lære seg å like alt bare man prøver noen ganger. Og at utfordringer er til for å overvinnes. Så det gjaldt å overføre livsklisjé-teori til praksis.

Det hjelper av en eller annen grunn å telle når man skal gjøre noe man ikke har lyst til. Mine matglade brødre satt rundt samme bord og heiet meg fram. En to tre, nå gjør du det. Jeg satte skjellet til munnen og svelget. Det smakte mest av sausen den var dynket med; frisk, syrlig agurk og chili, med et hint av sjø. Jeg gliste stolt mens jeg egentlig lurte på hvor lenge bløtdyr kan overleve i en mage.

Jeg la ut et bilde på Instagram. Og spiste en til. Skulle de først bo nedi der så var det sikkert i det minste hyggelig for dem å være to.