Restaurantanmeldelse av RE-NAA: Stavangers stjerne

RE-NAA forsvarer plassen som en av landets beste restauranter, med Michelin-stjerne og det hele, men kan godt jobbe bittelitt med miljøet.

Stavanger er en trivelig og livlig by, det er sikkert. På utelivsfronten skorter det heller ikke på livligheten. Selv om krisen for noen år siden visstnok skal ha lagt en viss demper på festen, er det milevidt igjen til den pietistiske stillhet som gamle siddiser ennå kan minnes fra tiden før oljen, den som la seg som et bibelsk mørke over byen ved ni-tiden, like før man sa god natt. Tvert om, på en hustrig fredagskveld bølget bølingene av lettkledde, festglade mennesker frem og tilbake i gatene uten å ense øsregn og vind.

Det er mange gode spisesteder i Stavanger, og chef Sven Erik Renaa står bak flere av dem, som den uformelle Renaa Xpress i kulturhuset Sølvberget, som serverer småmat, eller Renaa Matbaren i selve restauranthuset vis-a-vis, som byr på en trivelig bistro-opplevelse. Og så har vi flaggskipet, Restaurant RE-NAA, med sin funklende michelinstjerne og plass til et tjuetalls gjester.

Denne gang var det sistnevnte som skulle besøkes, og vi gledet oss. Det lyste fremdeles av minnet om forrige besøk. Siden da har restauranten flyttet opp av kjelleren og inn i første etasje, den er blitt mindre og mer fokusert – og sikkert mindre risikoutsatt i krisetider, med færre forretningsmiddager. For et besøk her koster, det skal innrømmes. Men du verden, som det er verd pengene.

Stilen blir tydelig allerede mens man sitter i atriet utenfor og slapper av med et glass champagne og et lite utvalg «snacks». Det går i nordisk og kortreist, pent anrettet i duse farger, fra en liten hummerterte av rug til rå knivskjell i fermentert pæresaft. Et høydepunkt var små gresskarravioli med orientalske overtoner, et annet var en marengs med kyllinglevermousse, en studie i mykhet og behag. Det eneste som skurret var den nokså høye og litt trashy musikken. Selve atriet er et butikksenter på dagtid, og musikken liksom understreket nærheten til vindusutstillingene.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Vel innenfor tok måltidet av. Blant innledningsrettene kan nevnes hestebønner med taskekrabbe og saus på myse. Fylden i bønnene fant kontrast i den syrlige mysen, mens skalldyrsmaken svevet over. Rå kamskjell med brønnkarseolje, estragonkapers og kulturmelk hadde like rene smaker, mildt men intenst samtidig. Purrestokk og kaviar med saus på røkt oksemarg og epleeddik var likedan en nydelig kombinasjon, med rik og dyp smak og spiss syrlighet.

Mens vi spiste akkar med eget blekk og sort hvitløk, kontemplerte vi en smule. De utsøkte vinanbefalingene kunne matches av gode, alkoholfrie alternativ, slik trenden er. Ingefærøl sitter faktisk supert til blekksprut. Vindusbord hadde vi også, i dette øyeblikk med utsikt til et utdrikningslag som tappert forserte seg gjennom vegger av regnvær. Det eneste som skurret, var den samme, masete musikken, som sikkert funker bra som akkompagnement til arbeidet før gjestene kommer, men som ikke passer i en restaurant på dette nivået.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Irritasjonen ble døyvet av sjøkreps fra Bømlo, med krepsekloravioli og krepsebuljong med kaffirlimeblad og chili. En strålende rett der konsistens og smak traff hverandre, med sødmen fra krepsen og saltet fra buljongen. Norskpreget og originalt var en variant av lutefisk med alle tradisjonelle elementer til stede i anretningen, flott bundet sammen av eggeplommeemulsjon.

Kveldens beste rett var kan hende et perfekt stekt stykke skate med gulrot, reddik og en saus på en Vin Jaune. Nydelige, nøtteaktige smaker i sin elementære enkelhet. And med syrlige kirsebær og rødbeter var på min side av bordet en intenst smaksrik rett, men hun som spiser fisk, vant.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Dessertene: Som alltid hos RE-NAA elegante, oppfinnsomme – og mange. Solbær i mange variasjoner, med lakris, pekte seg ut både i utseende og smak, fra de syrlige, frosne kulene av solbæreddik via sorbeen til de fermenterte bærene, mens lakrisen ga en smaksstimulerende tvist. Mens utdrikningslaget nå gjorde subbende retrett i regnet, lik et opptog av halvdruknede katter, hygget vi oss i varmen med smått geniale petits-fours og nydelig kenyansk kaffe og følte oss heldige som var i Stavanger.