Restaurantanmeldelse av Arakataka: Mye matmoro for pengene

Maten er modig, leken og innimellom glimrende på Arakataka.

Den lille restauranten med det lange navnet begynner å bli voksen. Siden åpningen for vel 15 år siden har Arakataka vært sentral blant hovedstadens stadig voksende utvalg av rimelige spisesteder med høy kvalitet. Her på hjørnet bak Rockefeller ligger den akkurat bortgjemt nok til at du slipper unna Torggatas jag og mas. Men sentralt nok til at det på en tidlig vårkveld som denne fort fylles opp med gjester fra hele byen.

Innenfor døren dominerer det åpne kjøkkenet. Her legger travle kokker iherdig siste hånd på verket. Den relativt nylanserte matbaren med sine høye bord og stoler smyger seg innover til høyre i det smale lokalet. Mens den lille spisesalen befinner seg opp til venstre og rundt hjørnet. De store vinduene på to sider slipper naturlig lys inn i det ellers så lysebrune rommet. Det er tett mellom de små trebordene uten duk, som sammen med disse smått ukomfortable pinnestolene på mange måter definerer den moderne restaurant. Det som opprinnelig var et ungdommens opprør mot de etablerte topprestaurantenes hvite duker og stramme regi er i dag minst like forutsigbart og uniformt som stivpressede duker og tunge lysekroner noen sinne var.

Tidligere har vi anmeldt suppestedet Lokk i samme gate. Anmeldelsen leser du her.

I tillegg til dagens 4-retter består menyen av 10-15 småretter som hver for seg koster et sted mellom 140 og 180 kroner. Men velger du fem eller flere retter koster de 119 per stykk. I praksis en behagelig valgfrihet som er sjelden på dette nivået. Ved første blikk kan det være vanskelig å definere noen kulinarisk rød tråd i menyen, uten det nødvendigvis er en mangel. Her står ny-nordiske ideer som gjæret selleri og pulver av den islandske algen søl side om side med åpenbart asiatiske smaker som pepperkrabbe og dashi. Det er mer en liste over de råvarer og teknikker som kjøkkenet ønsker å leke seg med, enn en enhetlig meny.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Lekent er det hele tiden. Det er som om kokkene hopper i hver enkelt rett og forsøker å havne på beina etter beste evne. Heldigvis er ferdighetene svært gode og flere av rettene lander fjellstøtt.

Som de møre tynne strimlene av akkar. Forsiktig varmebehandlet og servert med den elegante japanske buljongen dashi. I bunnen av bollen ligger litt aske av purre og pulver av søl som gir retten en dybde og en salt nøttepreget kompleksitet som den ellers ikke ville hatt. En eggeplomme som etterhvert sprekker og røres inn, runder av den ellers så syrlige buljongen.

Et annet høydepunkt er vaktel med skorsonerrot, morkler og solbærpulver. Den lille og sarte fuglen er skånsomt varmebehandlet og herlig saftig i kjøttet. Morkelsausen er rik og mektig, og brytes utmerket opp av det friske og syrlige solbærpulveret. Det mørke kjøttet i de tempurafriterte lårene er aller best, men selv det å sutte på det honning- og soyaglaserte skroget er en fornøyelse.

Hvite asparges med smørsaus og fritert kyllingskinn er ikke like vellykket. Det er en åpenbar tolkning av en klassisk rett med sesongens første hvite asparges og hollandaise. Aspargesen har riktig tyggemotstand. Det er i kreativiteten rundt dem det går galt. Sausen er i overkant syrlig og trenger mer sødme eller fett og spille opp mot resten av retten. Kyllingskinnet som på idéstadiet skal gi det hele en knasende ekstra dimensjon er for tykt og oppleves mer hardt enn sprøtt.

Så enkelt kan du lage hvite asparges med sprøstekt skinke hjemme.

Det er i grunnen et typisk eksempel på Arakatakas iboende svakhet. Hadde de gitt seg selv litt mer tid ville dette kjøkkenets kapable kokker knekt koden og vendt aspargesen fort i smeltet smør og honning for å gi retten den nødvendige fedme og sødme. Når de samtidig hadde fått kyllingskinnet tynnere slik at det kunne fylt sin rolle, ville de stått igjen med en fullkommen rett. Men når de stadig bytter retter på menyen og kulinarisk gir full gass inn i hver eneste sving, ender det av og til i med både ett og to hjul i grøften.

Samtidig som dette kreative pågangsmotet er en del av stedets sjel og sjarme, er det de få rettene som går igjen fra måned til måned som er de beste.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Menyens kanskje eldste gjenlevende rett, er et lite nøste hjemmelaget spagetti i en herlig rik og syrlig smørsaus servert med en ordentlig klatt løyrom. Den er så villedende enkel, men like pinlig nøyaktig. Så gjennomprøvd, timet og tilrettelagt. Spagettien har akkurat den riktige tyggemotstand, og når den salte rognen blander seg med den fete og friske sausen løfter de hverandre til en høyere enhet. Kan dette være Oslos beste rett til under 150 kroner?

Sånn er ofte et måltid på Arakataka: Noen retter er strålende, mens andre står og vipper på kanten. Men kjedelig det blir det aldri. Det er noe spesielt med kokker som tør å utfordre både seg selv og gjestene hver eneste kveld. Kokker som ikke bare finpusser og perfeksjonerer. Prisene er nok ikke like lave som de engang var. Likevel kan du fortsatt stikke innom en tirsdag på vei hjem fra jobb. En kanonrett og et utmerket glass vin får du for under 300 kroner, og det skal godt gjøres å bruke mer enn 2000 kroner for to. Arakataka er ikke lenger byens eneste billig-gourmet, men det er fortsatt fryktelig moro.