Den Glade Gris: Grisen tar ikke prisen

Dessverre er vi ikke bortskjemt med gode gastropuber i Oslo. Den Glade Gris retter ikke opp inntrykket.

Få matgleder er så store som de enkle vellagede rettene og den varme atmosfæren som en gastropub kan by på. Nykommeren Den Glade Gris i kjelleren på SAS-hotellet kaller seg nettopp det.

Gastropub er et begrep som først dukket opp på begynnelsen av 90-tallet og beskriver et spisested med enkelt, men godt matfaglig håndverk. Et rikt utvalg av ølsorter følger ofte med. Sammen med pubens varme atmosfære og lokale forankring.

Jeg har sultet etter en god gastropub i Oslo helt siden jeg flyttet hit.

Lokalet til Den Glade Gris er innbydende og virkelig forseggjort, det har egentlig vært sjelløst og trist her i kjelleren siden midten av 90-tallet. Men nå har noen jammen lagt seg i selen.

Det er gjenbrukt treverk rundt baren, og de triste søylene som plager lokalet er pent dekorert og møblene gjennomførte. Spesielt er barkrakene med slitte stålrammer og polstret skinn lekre. Til og med de to suppevarmerne som dagens suppebuffet serveres i er gjennomtenkte og stilige.

Men selv om lokalet er kult, er jeg ikke sikker på at det gir det rette pubfølelsen.

Menyen er delt i lunsj og middag, med sandwicher, supper, burgere og noen hovedretter av grove stykningsdeler i tillegg til en håndfull desserter.

Det finns masse å velge i mellom, så det er ikke utvalget som irriterer meg. Menyen er rett og slett dårlig skrevet. Altfor mange retter kalles «klassisk», «tradisjonell» eller «autentisk», der forklaringen av samme rett viser at den slett ikke er som merkelappen tilsier. Det er ikke klassisk med kylling og bacon i en cæsarsalat.

Eller kanskje det er den feilaktige bruken av «hjemmelaget» som irriterer meg. Jeg regner med at kokken ikke har med seg kebabrullen, cæsardressingen eller tomat- og sennepssausen hjemmefra?

Maten som dukker opp er dessverre hverken autentisk, tradisjonell eller spesielt vellaget – enten den er gjort her eller hjemme. Det er jevnt over slett håndverk og innimellom grunnleggende mangel på forståelse de ulike rettenes oppbygging og teknikk.

Vi bestiller dagens suppebuffet, som består av to ulike supper og brød til forrett. Vi blir aldri fortalt hvilke supper de to er, og ikke står det skrevet noe sted vi kan se. Suppene er uansett under enhver kritikk. En tomatisert fiskesuppe med krepsehaler og reker fra lake, sammen med laksestykker, har allerede like etter åpningstid stått altfor lenge. Det som var av gulrot og andre grønnsaker er kokt myke og suppen har en besk bismak.

Den blir stående halvspist sammen med den andre suppen; en grønn variant av ubestemmelig opprinnelse. Kan det ha vært erter med mynte og salvie? Har de ikke ryddet dem bort, så står de der vel ennå.

For servicen som begynte strålende og tross alt er måltidets høydepunkt, raser fra en hjertelig velkomst og glødende engasjement ved ankomst til tafatt uvitenhet før lunsjen er omme. En servitør som kommer bort for å spørre om hovedrettene smaker, lar de halvspiste suppeskålene stå igjen ved bordkanten.

Og bedre blir det ikke. Min entrecôte-sandwich er ingen sandwich, men en gråstekt kjøttbit på en altfor tykk grovbrødskive. Følgets club sandwich har et saftig kyllingstykke, men ellers mye å gå på.

Den triste salaten ved siden av overgås kun av de kriminelt dårlige pommes stripes som vi begge får. Tynne, vasne og slappe potetfyrstikker minner mest om taffel-chipsens mye eldre onkel med potensproblemer.

Min «creme brulee» er foruten å være feilskrevet også sprukket. Et resultat av for høy varme, som fører til at eggeplommen koagulerer, med en smak som minner om eggerøre med vanilje. Særlig klassisk er det ikke.

Med drøyt 650 kroner for to ganger tre retter legger Den Glade Gris seg prismessig i nærheten av steder som Egon og Friday’s. Maten her er ikke bedre enn hos de to andre – men de slenger heller ikke om seg om med begreper som «hjemmelaget», «klassisk» og «autentisk».

Den innledende servicen var så hjertelig at den sammen med en vellykket oppussing redder en av de to øynene på terningen. Men det andre øyet henger i en tynn tråd.

Jeg går videre til neste binge.