Tekehtopa: Michelin-kokkens budsjettperle

Michelin-kokk Even Ramsviks engasjement i Tekehtopa har gitt den gamle traveren et ekstra gir.

Internasjonalt har det lenge vært en trend at de aller mest meritterte kokkene, de med de fjongeste restaurantene, også har mer tilgjengelige spisesteder i skyggen av sine stjerner.

I kjølevannet av Oslos nye toppsteder som Maaemo, Bagatelle og Ylajali, har vi fått spennende alternativer som når et bredere publikum. Lekne småsøsken som Kolonihagen, Lille B og Tekehtopa. Til og med klassikeren Statholdergaarden har, svært vellykket, fornyet sin lillebror i kjelleren.

På Tekehtopa har det imidlertid alltid føltes som om en klar link mellom den og stjernerestauranten Ylajali har manglet. De to restaurantene deler inngangsparti i samme bygård i hovedstaden, har det vært langt mellom de to både mat- og stemningsmessig.

Det siste året, mens Ylajali tok seget opp i restaurantverdens absolutte førstedivisjon, har kjøkkensjef Even Ramsvik også viet mer av sin oppmerksomhet til naboen som medeier av spisestedet og kjøkkensjef.

Tekehtopa er fortsatt en dårlig forkledd brun pub med matservering. Med en bar langs venstre veggen og små enkle bord og spinkle pinnestoler ut fra høyre side av det svakt vinklede rommet. Gulmalte vegger fremhever det høye taket samtidig som det slitte tregulvet holder forventningene nede.

Menyen er full av alle godbiter som du ønsker at et enkelt spisested på hjørnet skal ha. Her finnes bouillabaisse, reker og dampede blåskjell. Side om side med grillet entrecôte, brassert svinenakke og t-bone til to. Legg til margbein, asparges og potetsalat, og helgrillet fisk og denne anmelderen begynner å få vann i munnen.

I selve maten er det heller ingenting som minner om Ramsviks nyskapende og presise retter i rommet ved siden av. Uten at det nødvendigvis er dårligere av den grunn. I det klassiske kjøkkenet hvor Tekotopha henter inspirasjon til alle sine retter er det større slingringsmonn enn i dagens pinlig nøyaktige innovasjon. Her inne er det godt gammelt håndverk og gode råvarer som setter dagsorden.

Gjengen på kjøkkenet i kveld viser at de virkelig har fulgt med i timen. For bedre måltid er det lenge siden jeg har fått. Den italienske kult-klassikeren vitello tonnato er strålende med sine tykke skiver av rosa og mør kalvefilet overøst av salt og rik tunfiskdressing. Margbein med persillesalat er en personlig favoritt som sjelden gjøres bedre en her. Om jeg skulle satt fingen på noe er det at den kunne vært doblet så stor. Det er ikke en refleksjon av prisen, som er fornuftige 99 kroner, men snarere et bilde på hvor god den er.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

En perfekt stekt entrecôte er ikke langt bak, servert med estragonsmør som jeg også gjerne kunne fått mer av. En vellaget béarnaise i stedet hadde heller ikke vært å forakte. Det matmessige høydepunktet er likevel en brassert svinenakke med lune poteter og nykål. Kjøttet er smaksrikt, vidunderlig saftig og herlig mørt. I kombinasjon med sesongens kål og poteter blir det en glimrende sommerrett hvor tid og timing egentlig er de viktigste ingrediensene.

Så strålende som maten er, er likevel servicen kveldens stille høydepunkt. Den er både imøtekommende og varm. Samtidig avslappet som en gammel venn hvor den kan feilaktig oppfattes som tilfeldig. Det er den slett ikke. Både vår blide svenske servitør og vår øst-europeiske hovmester har full kontroll og tilpasser seg sømløst hver gjest. Fra hovmesterens glimt i øye når han flytter gjester til et bedre bord, til hans perfekt vurderte klapp på skulderen når han forsikrer seg om at gjestene faktisk ønsket alle rettene samtidig er et naturtalent verdig.

På Tekehtopa har maten solide klassiske røtter, og den trenden er tilbake igjen. Godt håndverk og gode råvarer burde egentlig aldri gå av moten.

Slitne lokaler og nedslitte gulv derimot gjør det. Hos denne anmelderen er det alene ikke nok til å trekke ned en hel karakter, men noen av de kronene jeg la igjen bør øremerkes oppussing. Vi fikk oss to retter hver og et par øl til godt under 1000 kroner. Men dette er slett ikke en billig utgave av Ylajali, snarere et levende spisested med helt egen puls og rytme. Tekehtopa er i grunn alt Ylajali ikke er, på beste mulige måte.

Les våre siste restaurantanmeldelser:

Mona Lisa Restaurant: Styr unna denne turistfellen.

Lekter'n Aker Brygge: Ujevn sjø.

Stormkjøkkenet: Kostbar folkegourmet.