Tidenes multeår - hit reiser folk for å fylle opp bøttene

Det meldes om gylne jorder over store deler av landet. Særlig multemyrenes rike Nord-Norge bugner over av multebær. Kom deg ut og plukk!

Tenk deg en myr, kilometerlang i alle retninger, der det lyser skinnende rødt, gyllent gult og knall oransje - av solfylte, saftige og modne multebær - selveste Nordkalottens gull.

Velkommen til Prestegårdsmyrene på Dverberg i Andøy. Herfra fikk en gang selveste Kongen tilsendt årlige spann medgyllen herlighet.

Hit kommer folk i disse dager fra fjern og nær for å fylle bøtter, spann og plastposer med de ettertraktede bærene, som i sekler har skapt splid og krangel, men også gitt store gleder til alle som har klart å sikre seg noen kilo.

De siste ukene har fargeskimmeret eksplodert på myrene. Og selv om skyene henger ned på skjorteknappen og det surkler i støvlene, strømmer folk til. Litt gråvær skremmer ingen ekte multeentusiast.

- Det var vått, men vi har hatt en kjempedag, smiler ekteparet Kirstin og Steinar Kvammen fra Myre i nabokommunen Øksnes.

De kjører 10-11 mil hver vei for å sikre forsyningene av gylne varer; til julemiddagens multekrem, til syltetøy og andre delikatesser der multene setter en ekstra spiss. Etter noen fuktige formiddagstimer på Prestegårdsmyrene veier de inn bærene, betaler sine kroner og reiser fornøyde hjem.

Enda lenger har Eli Haugen fra Evenskjer reist. Det blir nærmere 40 mil totalt før hun kan pakke multefangsten og plassere den i fryseren.

- Det er et veldig godt år for multer i store deler av Nord-Norge, et av de beste vi har hatt på svært lang tid. I sommer startet vi med selvplukk allerede 10. juli, vanligvis begynner vi ikke før halvannen til to uker senere. Årsaken er naturligvis det gode været vi hadde på forsommeren og tidlig på sommeren i år, forteller Ann-Christine Theodorsen mens hun rutinert administerer flokken av plukkere, noen på vei ut på myrene, andre på tur tilbake etter å ha sikret seg en passende mengde av den glitrende grøden.

Hun kalles gjerne for «Multedronningen», den svenske 62-åringen som først forelsket seg i en kar fra Harstad, og deretter i 12 000 mål statseiendom på vakre, men forblåste Andøya, helt nord i Vesterålen i Nordland.

Etter et lengre opphold i Afrika, kom Ann-Christine og Jan Theodorsen tilbake til Nord-Norge på begynnelsen av 90-tallet. Prestegården på Dverberg var til salgs, og de slo til.

Om lag halvparten av eiendommen var multemyrer, en gang var bærene viktige for inntekten til prestene som ble kallet til Dverberg, nå ble de viktige som attåtnæring til kjøttproduksjonen og resten av virksomheten for det nye herskapet på prestegården.

I dag er Prestegårdsmyrene ett av bare en håndfull steder som tilbyr selvplukk av multebær. Store Tamsøy i Porsanger i Finnmark er det mest kjente av de andre. På Dverberg betaler plukkerne 40 kroner kiloen for det de plukker, i Finnmark tar grunneieren 60 prosent av bærene, plukkerne får beholde resten.

På det meste er opp mot 100 plukkere i sving på myrene, Ann-Christine deler ut kart og viser hvor de kan gå - og hvor de ikke må trå for ikke å komme inn på naboens eiendom. Denne lørdagen teller de rundt 60 multeplukkere. Mange av de som står krumbøyd utover i landskapet er gjengangere.

- Vi har plukkere som får vondt om de ikke kommer seg ut hit hver sommer. De kan bruke pustemaskin eller ha trebein, men multer skal de sanke, ler Ann-Christine.

Ute på myrene trasker små føtter gjennom mose og lyng, en liten bøtte henger fra en butt neve.

Maja Stensaas (4) og vennen Benjamin (2) er på multeplukking for aller første gang.

- Vi måtte benytte sjansen når vi er nordover akkurat nå når bærene plukkes, sier Ole Petter Stensaas, bosatt i Tranby i Lier.

Fortsatt er ikke bøttene så veldig fulle, mens så er de også akkurat kommet ut på myrene.

- Vi har hele dagen å plukke på, smiler mamma Tone, opprinnelig fra Vesterålen, før familien tusler videre utover det røde multehavet.

- Den røde fargen er typisk for kystvarianten av multa, sier Ann-Christine Theodorsen.

Det hun ikke vet om multer og multevekst er nesten ikke verdt å vite.

Hun har til og med fått et eget kapittel i boken «Kvinnebønder» som Norsk Bonde- og Småbrukarlag gav ut tidligere i år, som en hyllest til kvinnene i landbruket.

Prestegårdsmyrene produsererårlig mellom ett og tre-fire tonn av de ettertraktede multebærene, i år blir det kanskje til og med mer enn fire tonn.

I tillegg til de som henter sine egne bær, bidrar en gruppe innleide plukkere til å tømme myrene best mulig, det er lange ventelister på folk som gjerne vil kjøpe bær av Ann-Christine og Jan.

- Hender det at det blir krangel blant selvplukkerne?

- Ikke krangel, men det er utrolig mye taktikk involvert, gjerne for å lure de andre til å tro at det ikke er så mye multer i et område som det virkelig er. Enkelte opererer med den rene krigsplanen, med ulike former for avledningsmanøvrer, i håp om å få være alene med et godt område, flirer Jan Theodorsen.

Han overlater organiseringen av multemyrene og plukkingen til kona, men er til stede som en hjelpende hånd, kjører folk til de mest avsidesliggende områdene, og kan frakte fangsten tilbake om det blir mye å bære.

- Prøver folk av og til å lure dere?

- Det kan vel hende, men det tror jeg ikke er ofte. Og med dagslys hele døgnet, er det ikke så lett å snike seg ut på marka for å tyvplukke heller, flirer Jan Theodorsen.