Er det greit å jakte?
Er det ok å løpe til skogs og drepe for sin egen forlystelses skyld?
Det virker unektelig litt brutalt i vår tid, hvor vi gjør så godt vi kan for å holde alt som har med drap å gjøre på behørig avstand.
Hvordan plasserer jakten seg i dilemmaene knyttet til matvareindustri og dyrevelferd? Jakten innebærer jo spenning og forlystelse gjennom vold. Dermed får man et helt nytt sett med moralske implikasjoner å forholde seg til.
Stillingsbeskrivelsen som følger med vår plass på toppen av næringskjeden innebærer dessverre døden for mange av våre firbeinte venner. Å forsøke å late som noe annet, er å lure oss selv.
Å eksponere seg for hele sannheten om hva det innebærer å spise et dyr, er å ta ansvar.
Det at vi selv deltar i massedrap på dyr (ugreit ord, ikke sant?), hver gang vi legger en skive skinke på brødskiva, er vi ikke veldig komfortable med å tenke over. Vi lever i en tid der vi velger egg fra torturerte høner foran egg fra blide høner, fordi de er billigst. Vi forbinder ordet «skinke» med en bunke perfekt utstansede sirkler i kjøttdisken, «okse» med en vakuumert indrefilet fra Sør-Amerika.
Matvareindustrien har nok alt å tjene på å holde blodet og gørret på avstand. Det er mer behagelig å innta sin stek uten lukten av blod på henda. Alle som har vært med på slakt, for eksempel av høner, vet at synet av bittesmå uferdige eggeplommer når du gjør opp fuglen, gjør at du spiser hønsegryta samme kveld med en viss følelse av andakt. Eller i det minste en holdning som er nokså annerledes enn den du tar med deg ut fra supern med en gul boks gasspakket brystfilet av «noe magert» på vei hjem fra jobben.
Jeg tror at jakt bidrar til å redusere avstanden mellom naturen maten kommer fra, og kulturen den selges og spises i. Når jakten er forsvarlig regulert, motivert av å skaffe mat, og bidrar til balanse i økosystemet, er også dét en naturlig del av livet vi lever – på toppen av næringskjeden.
